Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Gustav Vigeland. 11.4.1869—12.3.1943. Av Harald Aars
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gustav Vigeland
hvert ledd og hver böyning er
sammenboltet og selv hodets linjer er trukket av
firkant jern. Her er eventyr og mystikk
koblet sammen med kamp og myke stemninger
i et sterkt og levende billede. Begge disse
siste monumenter finnes i Oslo.
Et vesentlig ledd i Vigelands produksjon
i denne förste periode er portrettbystene,
dette banale ord som i almindelighet betyr
en naturtro gjengivelse av modellens
hedeform, ansiktstrekk og epidermis. Vigelands
byster griper dypere, — de gir det sjelelige,
det individuelle, det essensielle, med andre
ord alt det som forklarer oss hvorfor
modellen er den han er. Jeg tenker på
bystene av Ibsen, Björnson, Lie, Garborg,
Sophus Bugge, Amaldus Nielsen, Lorentz
Dietrichson, og mange, mange flere av
åndslivets spisser i Norge omkring
århundredeskiftet. Höyere har neppe noen
billedhugger nådd i sine byster, og bare på dette
ene område har Vigeland gjort sitt navn
udödelig.
De skulpturer som Vigeland modellerte
for Trondheims Domkirke inntar
naturligvis en særstilling i hans produksjon, men
til trods for at de hörer til den tidligste
del av denne förste periode og til trods
for at de nödvendigvis måtte iföre seg
gotikkens kledebon er de helt typiske for
ham. Man merker i hver enkelt statue at
han har nærmet seg emnet i hellig alvor.
Det er en ynde og fölsomhet over dem som
gjör dem til levende kunst, og tanken ledes
uvilkårlig hen på Donatellos II Zuccone
på Campanilen i Firenze.
Den ånnen periode domineres av
Vigelands stigende interesse for stenen som det
uforgjengeligste av alle kunstens materialer.
Allerede kleberstenen i
domkirkeskulptu-rene, i bysten av dikteren Obstfelder og i
andre arbeider hadde åpnet hans öye
for stenens kvaliteter, men kleberen var
ham for vek, den ga for liten motstånd,
den kunne skjæres som tre. Da var marmor
mere etter hans sinn, og de to skjönne
Sophus Bugge.
grupper »Mor og barn» og »Kvinnelig torso»
er begge utfört i den reneste hvite
Carrara-marmor. Men marmor står ikke i vårt
klima, og hvithet en går dårlig inn i vårt
landskap med de myke toner om
sommeren og sneen om vinteren. Derfor kunne
han ikke finne noe materiale som passet
ham bedre enn den grå granitt, selve det
norske urfjell. Den er hård, men god å
hugge, den forvitrer ikke, og dens
dem-pede farve står fast i omgivelsene uten å
skingre.
Så lenge han modellerte for bronse
behövde han ikke å tenke på materialet. Det
finnes ikke den form som ikke
gipsstöpe-ren og bronsestöperen kan klare, og den
minste beröring av overflaten og det
letteste, mest nervöse strök med
modellerpinnen blir nöyaktig överfört fra det blöte ler.
Billedhuggeren kan kaste på store klatter
eller feste små kuler og forme dem ut med
modellerpinnen, han kan la huller stå
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
