Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Gerhard Munthes »Folkeviser». Av Hilmar Bakken
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Hilmar
Bakken
en Tid, da alt var Blod og Jern og meget fælere.
Det er denne, scm Sagaen og de ældste Viser
taler om. Ligesaa har vi alle en Forestillingskrets
bevaret fra Barnefantasien i vakre Drømme eller
underlige Skræmsler. Endelig fører vore
Ideassociationer os leilighetsvis ind i eventyrlige Egne,
hvor vi bliver Børn igjen. Det er paa disse tre
Felter, jeg har forsøgt mig i de Fantasier, som jeg
har kaldt Eventyrstemninger, norske Legender
og meget andet (som altsammen er lidt
misvisende).
Munthes Troil og trollkjerringer er langt
ute i slekt med både dvr og mennesker —
store, kluntede og dumme vesener som har
snabelneser, tassende griseføtter og
rov-dyrragg over ryggen. Slik har han
fremstilt »gyvremor», som Hermod Unge møter,
der hun sitter ved bålet og karrer »med
nasan i eldi». De trollene som Asmund
Frægdagjævar ser sitte ved gann-grytene,
har løvetryner og løveklør, og »skomegyvri»
har ulvetryne. Her er intet av
folkeeventyrenes toskete og som regel ufarlige troil,
for Munthes er uhyggelige og vonde som
gammel tids primitive forestillinger om
vonde ånder. I all deres grumhet er det dog
et element av en grotesk komikk, som er i
slekt med dyrekomikken i hans dekorative
kartonger. Disse troil er født av hans egen
fantasi, skjønt man tror å merke enkelte
steder en liten gjenklang av framstillinger
av troil som Munthe kan ha sett i
bondekunsten, og som han også har gjort riss av
i en skissebok. Munthes troil hører ikke
hjemme i det 19. århundres eventyrverden,
som vokste seg ut i litteraturen samtidig
som elektrisiteten og Darwinismen gjorde
ende på den civilisasjonens barndomstid
som troil trives i. Hans troil er dukket fram
av fjerne, dunkle tider, hvor hedendom og
overtro enda hadde et fast grep i folkets
fantasi, dengang folk enda skalv for
trolldom og verget seg mot den ved det hellige
kors og Jomfru Marias bilde. En mørk tid
— »Det er ingen dage» heter det i det tunge
omkvede som danner grunnakkorden i
Asmund Frægdagjævars kvad, den samme
grunntonen Munthe har søkt seg fram til i
sin hele utsmykning av folkevisene.
For Munthe synes de gamle sagn å ha
vært dødsens alvor, og hans framstilling av
troil og gygrer, grufulle inkarnasjoner av
ondskap og skumle nattlige gjerninger hvor
angsten for det uhyggelige har fått fast
form, virker som om de var selvopplevet.
Det er som om han selv har vært »nord i
Trollebotten» og der møtt alle disse grumme
underjordiske, skrev Victor Smith, »disse
ubevægelige blodløse med utslukket blik,
kolde, grusomme og blodtørstige
menneskedyr, forglemt av Gud og djevel, i dorsk
passivitet og ubønnhørlig rugende over skjønne
jomfruer og eventyrlige skatter. Trold og
jetter blir rent gemytlige og godslige i
sammenligning med slike mareridt, som Munthe
skildrer med en intuitiv metafysikk som kan
grense til medlidenhet med disse ensomme,
stivfrosset i evig ondskap der ’nord i
trollebotten’, hvor solen aldri når frem.»
Det er ikke godt å bli klar over hvor meget
av sitt innerste, ubevisste sjeleliv Munthe
har lagt i slike framstillinger i »Folkeviser»
og andre steder i sin kunst, og om de har
sammenheng med trekk ved hans sinn som
vi lite kjenner til. Det er blitt sagt om ham
at han anskueliggjorde det primitive
menneske fra hedenhold, »hans tankegang,
forestillingskrets, de uhyggelige fostre av
hans demrende bevissthet om sig selv, hans
tilløp til religiøs følelse og livsangst,
trykten for sitt eget billede». Selv har Munthe
skrevet nøkternt og bevisst om disse ting:
Og naar vi tænker paa et Eventyr eller en
Folkevise, saa er det ofte ikke Handlingen eller
Pointet vi søger, men vor Erindring vandrer til
de Steder, hvor Mystiken bor eller hvor
Fantasien holder til, fordi den derfra kan se Eventyrets
Tanke og ligesom føie længst. Men ligesom
Tankerne knytte sig anderledes om Dagen end ved
Lampen om Kvelden, og naar alt er blevet stilt
i Huset, saaledes kommer heller aldrig Ens
Fantasi ligedan som sidst. Forestillingene skifter og
bygger underlige Sansebedrag — ligesom de
Former man gj etter sig til efterat Mørkningen er
kommet.
454
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
