Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Gerhard Munthes »Folkeviser». Av Hilmar Bakken
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gerhard M un th e s »Folkeviser»
len turisthotell till panneauxene i
Nasjo-nalgallerict og til det store maleri i
Bæ-rums nye rådhus. »Folkeviser» avsluttes med
»Draumkvæde», som her viser seg i
interessante varianter fra utgaven i 1904.
Munthe griper ikke i »Folkeviser» så
direkte tilbake til de mellemalderlige
manuskripter som i »Draumkvæde», bortsett fra
skriftens stil, hvor han er kommet så nær
til »miljøet» som det vel overhode går an,
uten at man enda kan tale om etterligning.
Man føier her som i hans tidligere
dekorative arbeider, at han er inspirert av
forgangne tiders kunst, og månge er de
impulser som kan føres tilbake til den. Man
kan få et lite innblikk i den Muntheske
fantasis arbeidsmåte om man sammenligner
hans illustrasjon til »Venilfruva aa
Drim-bedrosi», hvor fire troil ror Venil i en
underlig båt »inn i bergji blaa», med et bergensk
glassmaleri fra Bøfjorden i Sogn fra 1620 i
Bergens Museum. Munthes båt er tydeligvis
meget av den samme type som den i
glass-maleriet. Han griper til de inntrykk som
han har fått av eldre tiders kunstlevninger,
for dermed å kunne gi sin framstilling den
distinkte visuelle karakter som han mente
var nødvendig, hvis »miljøet» skulle leve
for beskueren. Om troll-båten kan ha
formet seg på inntrykk fra en nyere tids naive
glassmaleri, eller om uhyret i berget det
blå kanskje viser inntrykk fra gotiske
katedralers chimærer, det spiller ingen rolle,
bare den riktige stemning — det riktige
»miljø» — derved blev skapt. Forså vi dt er
Munthes dekorative fantasikunst ikke
ve-sentlig anderledes enn andre kunstneres,
som i stor grad er blitt til gjennem en
sammenvoksning av bevisste og ubevisste
virkelighetsinntrykk. Vi kan sammenstille
Munthe med andre fascinerende
fantasikunstnere, med Goya, hvis fantasier eier
en uhyggelig livaktighet som fra stygge
nattlige marerit, med Erik Werenskiold,
hvis »gardvord» bringer en til å tenke på
sinnsyke oldinger, med Th. Kittelsen, hvis
Prøve på Muntheskrift som
typeverk.
troll virker som personifiseringer av norsk
natur, med Alf Rolfsen, som har tegnet sin
»elvesuger» i lignelse av en dyrisk levende
tyrirot, og med Per Krohg, hvis haugfolk
er i slekt med dverger og kretinere. Til
overflod kan vi nevne 1930-årenes
»surrealisme», som med all den moderne
psykoanalyses vidén og ikke-viden om sinnets
underbevisste liv, ville være en
fantasikunst som utelukkende skaptes ved et
konglomerat av bruddstykker fra
virkelig-hetens verden.
Allikevel er der flere trekk ved Munthes
fantasikunst som ikke skapes ved en mer
eller mindre ubevisst sammenvoksning av
virkelighetsinntrykk, men som i all sin
fantastiske prakt synes å være
åpenba-ringer fra en underlig og fortrollet verden
hvor bare han selv har ferdes. Han selv
forteller:
Der ligger en Tid bagenfor (Folkeeventyrenes
og Folkevisernes), en grum Tid, da Trollene aldrig
var dumme paa godmodig Vis, men lumske Jøtner,
453
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
