Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tolfte häftet - Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring gjennem hundre år. Av Georg Eliassen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Georg Eliassen
stiania, som var opprettet 1811, talte
allerede professorer med europeisk ry. Den
unge hovedstad, hvis vekst utover voldene
omkring Christian IV’s byanlegg fra
begynnelsen av 16 hundretallet allerede
tidligere var begynt, hadde fått sitt nye
stortenkte sentrum med slottet som
dominerende avslutning. Det var Carl Johans
stil og smak for de lange akser og de
imponerende kolonnademotiver som satte sitt
preg på regulering og arkitektur; og hvor
staten ellers måtte bygge, var det den
samme klassisisme man etter fattig evne søkte
å virkeliggjøre. Et møysommelig arbeide
med å skape moderne kommunikasjoner i
dette vidstrakte land av dal og fjell var
satt igang, og det var lagt en veiplan som
i første rekke tok sikte på å bringe
ferd-selsårene mellem hovedstaden og
Trønde-lag, mellem øst- og vestland og
utfarts-veiene til Sverige i farbar stand. De hadde
tidligere mange steder knapt vært
fremkommelige med kjøretøy og nærmest
livsfarlige under uvær. Skydsvesenet var
orga-nisert i forbindelse med anlegg av
skikkelige nattekvarterer og bevertningssteder
langs de viktigste rutene. De første
damp-skipene avløste de gamle seiljaktene som
før hadde gått byimellem til ubestemte
tider langs den stormfulle kysten; og
grun-nen var lagt til et gjennemført system av
fyr og sjømerker. Disse forbedrede
sam-ferdselsmidler muliggjorde igjen en langt
raskere og sikrere postgang. Og ettersom
alle disse tiltak ble kjennbare og tok form,
vokste tilliten till den egne kraften, og synet
på fremtiden lysnet.
I ly av denne optimisme fikk også
kulturlivet en bredere plass. En ny generas jon av
kunstnere trådte frem. Den fulgte for så
vidt tidens strømning når den søkte sin
inspirasjon og sine motiver i det hjemlige.
Nu da døren var åpnet for dem, kunde
malere, diktere og musikere dra på
opp-dagelsesferd i sitt eget land. Og det var et
skjult og uberørt Norge som steg frem for
deres blikk. De fant bygder og dalfører
som førte sin egen opprinnelige tilværelse
hvor middelalderen, ja forhistorien ennu
levde og hvis eneste bindeledd med
uten-verden i århundreder hadde vært de
dansknorske embetsmenn. De så med friske øyne
stavkirkene og gårdsanleggene,
treskur-dens rikdom og farveprakten i innbo og
klededrakt. De hørte lurtoner fra
seter-vangen og de lyttet fascinert til den
troll-stemte hardingfela, når det spiltes til dans i
bryllupshuset. De fikk også et gløtt inn i en
fantasiverden hvor dikt og virkelighet
spant seg sammen til sagn, eller hvor de
gamle eventyrene utfoidet seg alltid like
friske og nyopplevet.
En frukt av disse inntrykk var P. Chr.
Asbjørnsens »Norske Huldreeventyr og
Folkesagn», som kom ut i 1845. Boken ble
årets litterære begivenhet, og allerede få
dager etter utgivelsen het det, »at den var i
alles Hænder». Sammen med Asbjørnsen
og Moe’s »Norske folkeeventyr» er den
ennu den dag idag allemanns eie. Men
med førstegleden over å få oppleve denne
natur og dette forunderlige
kulturopp-komme blannet sig bitterheten over å se
de mange vanrøktete minnesmerker fra
gammel tid. Nu hadde vel bybefolkningen,
eller til og med embetsstanden, heller ikke
stor forståelse av de verdier vi hadde fått
i overlevering. Danskestyret hadde satt
spor etter seg også på dette område. Vår
gamle adel, den som skulde hatt ansvaret
for landets nasjonalmonumenter, var
ut-ryddet eller trengt ned i små kår, og de
nye lensherrer, som var sendt hit opp fra
Kongens Kjøbenhavn, kjente ikke denne
förpliktelse. —- Bare ruiner eller
grunn-murer stod igjen av de store
kirkebygningene i Oslo, av klostrene, av Hamar
Domkirke. Og Nidaroskatedralen lå i dypt
forfall. Likeså Akershus slott og de andre
middelalderske festningsanleggene. Vel
hundrede stavkirker var visstnok ennu
bevart av de ca. 500 vi en gang eide; men bare
560
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
