Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Tore Segelcke. En central kraft i nyere norsk scenekunst. Av Anton Rönneberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Anton Rönneberg
slik har det vært helt fra begynnelsen. Hun
var ikke mere enn tolv år, da hun og
hennes mor ble enige om at skuespillerinne
var det hun skulle være i verden! Det var
en dag hun hadde lest Bjørnsons dikt
»Magnus den blinde» med en innlevelse som ikke
var til å ta feil av . . . Hva det har betydd
for henne like fra barneårene å ha hatt sin
mors hjelp og støtte på den vanskelige
veien hun visste hun måtte gå, kan neppe
overvurderes. Det er sikkert også noe av
forklaringen på den fullkomne naturlighet
og frihet for hemninger, den skjønne
harmonien som senere har særpreget henne
som scenekunstner. Fra første stund fikk
hennes kunst utfoide seg som et ungt,
rankt tre . . . Det innerlige og sjelfulle, det
dypt alvorlige som kjennetegner Töre
Segelcke i hennes første periode, er uten tvil
arv fra morén. Fra faren mener fru Segelcke
selv at hun har det frodig virkelighetsnære
og humoristiske, som først flere år etter
brøt frem i hennes kunst.
I Fredrikstad var det dengang adskillig
teaterinteresse. Byen hadde til og med sitt
eget sommerteater under ledelse av Arne
Svendsen, den senere kjente revyforfatter.
Her sto den syttenårige Töre Løkkeberg
første gang på en scene — som
»Kreaturhandlerens datter»! Men blant publikum
satt den begavede unge skuespilleren Einar
Rød, som selv et par år i forveien hadde
opptrådt på den samme amatørscenen —
og han var sikker på at her var et stort
talent. Etter denne oppmuntringen dro
Töre Løkkeberg til Oslo for å avlegge prøve
ved Det Norske Teatret. Hun fikk med en
gang kontrakt som skuespillerinne — ikke
som elev — men skulle først lese landsmål
et års tid. Den første september 1921 kom
så debuten som den unge piken i Eindride
Tveitos »Ran». Uten å være
oppsiktsvek-kende viste den »de gode kortene hun
hadde på hånden», som Kristian Elster
skrev. Og de var fra første stund i sannhet
gode: et deilig levende ansikt, en myk og
uttrykksfull skikkelse, en blot og varm
stemme. Dette var jo likevel ytre trekk,
men materialet var i orden — nå gjalt det
å forme det, fylle det med liv. I de tre
sesongene ved Det Norske Teatret spilte
Töre Løkkeberg ungpiker i svenske og
danske folkekomedier. Men det var i to
litterære småroller hun fastslo sitt personlige
talent. Som den tæringsyke Olina i Oskar
Braatens »Ungen» var det en stum
fortvilelse over henne, en hjelpeløs hengivelse
i den ulykkelige forelskelsen, som pekte
fremover. Og hennes døvstumme Tutla i
Henri Lenormands »Raudtind» eiet en
eiendommelig blanning av virkelighet og
fantasi som hos en eventyrskikkelse av H. C.
Andersen. Her ble Töre Løkkeberg første
gang instruert av Agnes Mowinckel, som
skulle komme til å bety så meget for
hennes utvikling.
I august 1924 kom det første avgjørende
gjennembruddet. Victor Bernau våget som
eneste teatersjef i Norden å oppføre Fernand
Crommelyncks dristige tragikomedie »Den
praktfulle hanrei» på Tivoli. Agnes
Mowinckel var den myndige instruktør. Og
titelrollen ble spilt av den store danske
skuespiller Poul Reumert med gnistrende
virtuositet og psykologisk skarpsyn.
Likevel gjorde Töre Løkkeberg dypere
inn-trykk. Hun spilte hustruen Stella med en
renhet og en styrke, med en heftig
hengivelse og en opprinnelig kvinnelighet som
grep umiddelbart hvor hennes berømte
medspiller imponerte. Så enkelt og ekte,
så mykt og levende hadde vi ikke møtt
kjærligheten hos den unge
skuespillergene-rasjonen. Fullstendig ubevisst, med en
uskyld som virket betagende, fant Töre
Løkkeberg her for første gang uttrykk for
sine sjeldne evner som erotisk
skuespillerinne. Den sjelfulle inderligheten viser
fremover mot de følgende årene, hvor hun
særlig kunne minne om den unge
Elisabeth Bergner. Og den hensynsløse
hengivelsen i kjærlighetsscenene røper glimt av
174
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
