Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Tore Segelcke. En central kraft i nyere norsk scenekunst. Av Anton Rönneberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Töre Segelcke
de farlige kreftene, den sterke lidenskapen
som skulle folde seg ut i hennes kunst i
årene omkring 1930.
Men i de fire sesongene som nå fulgte
ved Bergens Nationale Scene var det enda
det blonde lysskimmeret, den blide
følsom-heten, det enkle, usvikelig ekte alvoret
som preget hennes spill. Slik var hun som
Shakespeares Desdemona og Ofelia —
senere også som Miranda i »Stormen». Med
den samme fine og ømme ynden grep hun
umiddelbart i to store nyromantiske roller:
den unge kineserinnen i Klabunds »Den
hvite ring» og den lille danserinnen i
Andrejevs »Han som får ørefikene» — her
arbeidet hun sammen med sin ånnen
hoved-instruktør Halfdan Christensen. Sin første
Ibsenrolle fikk Töre Løkkeberg som Regine
i »Gengangere» med Betty Nansen som fru
Alving. Enda hadde hun ikke nok
primitiv kraft til de store utbrudene. Men
gjennem sitt stumme spill trengte hun helt inn i
rollen: her viste hun oss en Regine som
fulgte sine egne drømmer og gikk sine egne
veier uten hensyn og uten hemninger —
det var et nytt streiftog i egner av
menne-skesinnet som Töre Segelcke senere skulle
beherske så suverent. »Det pigebarn er
enten genial eller gal», sa Betty Nansen
om henne . . . Nordahl Griegs to
ungpike-skikkelser Berit i »En ung manns
kjærlighed og Helle i »Atlanterhavet» er som
skrevet om og for Töre Segelcke i disse
ungdomsårene. Akkurat så lyrisk og
alvorlig, så enkel og sannferdig var hun. Og
hun spilte dem med en forening av renhet
og hengivelse som ga de største løfter for
norsk teater: her var både den nye
dramatikeren og den nye skuespillerinnen.
I Bergen ble Töre Løkkeberg gift med
skuespilleren Lasse Segelcke. Også
kunstnerisk kom han til å bety meget for henne.
Han hjalp henne stadig med å pleie sitt
språk og sin form. Han kunne også være en
forståelsesfull veileder når det gjalt den
indre ektheten i en rolle. Men særlig satte
B er i t i Nordahl Griegs »En ung
manns kjærligheh. 1927.
Lasse Segelcke seg det mål å befri henne
fra alle dagliglivets bekymringer, han satte
henne i stand til helt og holdent å kunne
leve for sin kunst — sin egen kunst lot han
alitid komme i ånnen rekke. Eftersom
Lasse Segelcke utviklet seg fra en vittig
karikaturskuespiller til en alvorlig
karakterskuespiller, fikk Töre Segelcke også en
ypperlig medspiller i sin mann. En mere
intim og levende fremstilling av ektefolk
enn de to skulle komme til å gi i »Et
dukkehjem», »Konkylien» og »Tre par» opplever
man sjelden på noen scene. Lasse Segelcke
døde i 1942.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
