Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Introduksjon til engelsk hjemstedsdiktning. Av Fredrik Wulfsberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fredrik Wulfsberg
hentet det engelske hjem sin skapende kraft.
Og i landsby mil jöet fantes forutsetningene
for at de to kunne sammensmeltes og
resultatet rendyrkes.
Især för hundreårskrigene kan en legge
merke til en utpreget lokalpatriotisme som
fulgte med laugenes fellesskapsfölelse. En mann
fra Norwich som kom til Nottingham var like
mye utlending der som en franskmann eller
en italiener. »Foreign» var hver den som kom
fra et sted utenfor bymurene. Men til denne
bevisste holdningen kom forholdenes medför.
Det faktum at hungersnöd kunne herje et
bygdelag mens det var overflod i nabobygda,
kan gi en forestilling om lokal isolering og
ensomhet. Bortsett fra dem som hörte til de
vandrende profesjoner, var den store masse av
de lavere lag av folket svinebundet. Dr.
Tawney nevner hele landsbysamfunn »where
most men have never seen möre than a
hundred separate individuals in the course of their
whole lives». Og med grunnlag i
testamentariske gavebrev slutter professor Eileen Power
seg til en »ubevegelig stabilitet» også for
provinsens håndverkerslekter. I slike innadvendte
omgivelser skaptes betingelser for et organisk
liv, en kontinuitet, og ganske langsomt kom
en samfundstype til å utvikle seg som skulle
danne bakgrunn for det engelske ideal-hjem.
Men litteraturen tier. »Of the common
people and ordinary life and everyday
reactions there was rarely a glimpse», konstaterer
Ernest Baker. Giraldus ber så meget om
un-skyldning for sitt glimt.
Hvem skulle ha fortalt? Skal en sosial
organisme forståes, må den bestemmes både
utenfra og innenfra. Av naturlige grunner
skjer försöket först utenfra, fra sentrum —
den litterært skolerte vil på et visst tidspunkt
ha behov for nye emner. Så kommer svaret —
den som er blitt gjenstand for
oppmerksom-heten önsker å revidere f ramstill ingen. Först
Goldsmith, så Crabbe. Först George Eliot, så
Thomas Hardy.
Men det kom ingen Goldsmith til
middelalderens landsby. Litteraturen hadde ansiktet
rettet utad. Den representerte overklassen og
fulgte feudaladelens utadrettede bevegelse.
Kirkens og renessansens litteratur var en
genrediktning, og det var tilfeldig hva den
kunne vise av motiv fra nasjonens eget liv.
Riktignok traff Chaucer det förste
betydnings-fulle stedsvalg i engelsk litteratur da han i
1385 bosatte seg i Greenwich ved Southwark
High Street — samtidig som pilegrimmene
söker ut til den katolske kirkes helligdom,
beveger »the tales» seg fra kirkens til folkets
samlingssted: London. Men Chaucer hadde
ikke noe landskap, enn si landsby med lokal
koloritt. Vinter og vår — det er det hele.
Hans natur er blitt sammenliknet med en
London-hage i fransk stil, han töyde seg ikke
utover markene i byens utkant. Han var
bok-lærd bymann, og hans innstilling generell.
Hans pilegrimmer kom ikke fra den engelske
provins, de kom fra engelsk middelalder. Så,
under Tudor’ene etablerte London seg for
alvor som sentrum; men litteraturens
holdning var ennå utadvendt, eller seg selv nok.
Svært få diktere vendte hjem etter sitt
London eller sitt Italia — Samuel Daniel var en
unntagelse. Hoffet ble renessansens förste
hjem. Dets hyrdedikt hadde ingen adresse og
fikk derfor heller ikke noe svar.
Men selv hvis hoffdiktningen hadde markert
sitt motiv og gitt det en bestemt tendens,
ville neppe noen Crabbe ha stått fram og gitt
svaret. Hjemmesitterne, landsbyens folk
hadde enda ikke nådd fram til litterær ytelse.
Lavadelen var enda opptatt med å skape
forutsetningene for sin sosiale stabilitet — med
Paston-skribentene fikk den sin Pepys, og
dermed ble det. Og böndene som aldri fikk
anledning til å se ut over sin landsby, var
slövet og ikke seg selv bevisst. En forsker som
G. G. Coulton ser denne situasjon med
Kinck’ske briller når han nevner
landsbybön-denes »dead-weight of inattention,
concentra-ted ön his own things in his own little corner».
Det meste av det vi vet, kommer fra
ulitterære kilder. Og selv her kommer
hjemsteds-fölelsene först til uttrykk ved de veritable
rystelser som med visse mellomrom kunne
hjemsöke landsbyen, ved klostrenes
tvangs-messige »enclosures» og ånnen omlegging av
driften. Storbyens utadventhet, landsbyens
slövhet gir en et billede av en nasjon som
enda ikke var samlet. By og land hadde ennå
ikke oppnådd kontakt. De to bevegelser —
reiser og hjemmeliv — var ennå ikke blitt
regelmessig pendling. Hvis en landsby ble
»enclosed», »deserted», hadde
middelalder-samfunnet rom for en ny. »Enclosure» var
ennå en begivenhet innenfor
jordbrukssam-funnets ramme, all industri basert på »a
do-mestic system» som vesentlig betjente et
lokalt marked. Provinsen kunne ikke bli
litteraturens oppland för det ble nasjonens.
Derfor kan det ennå ikke tales om
hjemsteds-diktning — det er en motivbenevnelse, en
456
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
