Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Introduksjon til engelsk hjemstedsdiktning. Av Fredrik Wulfsberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
In troduks jon til engelsk hj emstedsdiktning
litteraturart som nettopp er direkte
av-hengig av et oppland. För den kan skapes, må
selve motiv-atmosfæren trekkes inn,
vekselforholdet mellom by og land aktiveres, så
byen kan vite fra hvilke kilder den henter
sine produkter.
Allikevel, det samlete tilfang av
dokumenter —- i eller utenfor litteraturens krets — kan
by såvidt mange glimt at en rekonstruksjon
av middelalderlig hjemstedsoppfatning ligger
innenfor rekkevidde. Det blir ikke mer enn
et ytterlig svakt preludium. Men hörer en
etter, fins enkelte av de toner som senere skal
stige fra hele klaviaturet.
Det förste som slår en, er den ulike fölelsen
overfor jord og levemåte innenfor de ulike
befolkningsslag. En adelsmann kunne skifte
borg uten å gremmes. Det ser en av
Paston-brevene. Selv Giraldus glemte sitt kjære
Ma-norbier så vidt at han kunne ende sine dager
i Lincoln. Hans ærgjærrighet var sterkere
enn hans minner, båndet som hadde knyttet
ham til Wales var ikke minst muligheten av
å bli bisp i St. Davids. Protestene mot
inn-gjerding og drenering derimot röper at
respekten for hjemjord og sansen for arvetuft
först og fremst var en folkelig fölelse. Den
spirer tidligst hos dem som vet at hjemmet
er den eneste skranken mellom liv og
utslet-telse. Her har ennå ikke det ærgjerrige
momentet trengt seg inn, og selv om en er blitt
beskåret de fleste rettigheter, så er en enkelt
i behold: »only men of humble birth were at
liberty to choose their own wives.» Det kan
også vitne om en mere utviklet sans for
hjemstedet når folk av lav byrd valgte å
inn-lemme det i sitt navn etter at de hadde gjort
sin lykke. Hos Langland finner en et mer
intimt vitnesbyrd om hjemstedsstoltheten.
»Every dog is a lion at horne.»
Folkevisdommen har vist hvordan det best skulle formes.
Men her stöter også kristelige forestillinger
til. Når litteraturen på overgangen til den
nyere tid ynder å forestille seg hjemmet som
den fattiges ringe bolig, så ligger det et
be-skjedenhetsideal til grunn hvis kilde er den
hellige skrift: evnen til å herske over lite.
Det ringe og uanselige hadde en
fölelses-messig merverdi.
Beskjedenhetsidealet avspeiles også i
cot-tage-kultusen. Når »the cottage» er blitt det
engelske hjems egentlige skueplass, og den
hustypen er kommet til å stå som hjemmets
klassiske arkitektur helt siden byggeboom’en
i Tudor-tiden, så har det hatt ulike årsaker
som alle er karakteristiske for engelsk lynne.
Svermeriet for »the cottage» er ikke uten
et visst puritansk anströk, — vi står igjen
overfor den ringe bolig. Et hjem må ha sin
begrensning. »A showplace cannot be a horne.»
»What is kept within narrow limits is your
own, when a man increases his possessions
beyond this he virtually ceases to own them.»
Etterhånden kom en imidlertid til i det
be-beskjedne å se det intime. Utviklingen vekk
fra »open hall»-gjestfriheten til
avsond-ringen som Langland beklaget, er efterhvert
blitt mer og mer typisk, og »the cottage» har
derfor også tilfredsstillet en egoistisk trang
til »privacy», til uforstyrrethet som klinger
igjen i mangt et slagord om »a race who keep
themselves to themselves». Men sterkere enn
både beskjedenhet og intimitet uttrykkes
engelsk naturfölelse gjennom den
århundre-lange lovprisning av »the cottage». Og igjen
kommer et beskjedent moment inn. »The
cottage» dominerer aldri landskapet fra en
sentral stilling på en bakkekam, den skal
være en del av lendet, anonym — den
ideelle tomt for et engelsk hjem viser »a leaning
towards a low-lying ground». Og det er selv
uttrykk for den omgivende natur gjennom
sine egne bygningsmaterialer hentet fra lokale
stenbrot og humlemarker.
»The cottage» gir også et billede av den
andre kraftkilden — arbeidet. Her fikk
livs-funksjonene komme til sin rett. All
virksom-het under ett tak. Derfor er ingen cottages
nöyaktig ens — de forteller hver sin historie.
Med sine tillbygg og sine takfall avspeiler de
slektens utvidelse og innskrumpning. Det
gjelder like meget enten »the cottage» har
huset et vertshus eller en håndverkers
verk-sted. Det er et av de sentrale punkt hos
Thomas Deloney å vise nettopp dette,
hvordan håndverkeren uttrykte sin
hjemsteds-fölelse gjennom yrkesstoltheten (faculty). Men
når Jacke of Newbury er stolt av sitt hjem,
så er det ikke bare fordi det er preget av
arbeidet, men også fordi det holdes sammen av
arbeidets moral.
Moralen hos Jacke of Newbury: drikk ikke
av glemselens flod, hedre din far og din mor,
ditt hjem og ditt yrke, finner en igjen i gamle
ordtak og folkediktning. Hjemmet stemmer
imot og advarer mot utferdstrang og
rastlöshet. »Let hirn who is well seated not stir.»
»However far a man goes, he must start
from his own door.» Som så mange av
hjemmets visdomsbud har også disse en forank-
457
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
