Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Fra idyllen til atombomben. Noen ord om hvordan »tiden» avspeiler seg i norsk diktning. I. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fra idyllen til atö m b o mb en
gode, på rettferdigheten, oppstandelsen og
sjelen, så ville han være denne ene.
Ragnar Jändel skrev en gang at krigen
skapte hos mange »en etisk förtvivlan».1
Og det er nettopp denne etiske fortvilelse
som man møter i Jørgen Wendts sinn. For
ham er krigen et våkent mareridt. »Kulturen
var avgått ved døden uten at nogen spurte
efter den.» Opprørende og nedslående virket
det at mange ikke syntes å forstå hva ulykke
som hadde rammet verden. De tok imot
krigskonjunkturenes velstand med glede og
fryd, uten å tenke på den katastrofen som
skapte den. Hos Jørgen Wendt meldte
skyldkjenslen seg; han kjenner seg
medskyldig — eller medansvarlig — i det
forferdelige som gikk for seg. Og han spør seg
selv, om det kanskje bak skyldkjenslen kan
finnes en form for soning.
Det fyller ham også med skyldkjensle,
at han aldri evner å løfte stemmen til
protest. Han forsvarer seg med at han er ingen
stridsman; men det holder ikke. Selv om det
hadde vært fåfengt, skulle han ha forkynt
livets hellighet. Og til slutt finner han en
slags løsning på skyldproblemet, en slags
form for soning. Han vil forsøke »å forstå
menneskenes besværligheter og være hos
dem, mens de har det vondt». Dette kan
han gjøre som dikter, det er hans kall, det er
»utvelgelsen».
På denne måten finner han til slutt en
mening med sitt eget liv, selv om han ikke har
funnet »meningen med livet». Og en kommer
til å tenke på noen ord av Arne Garborg i
»Den burtkomne Faderen»: »Dårane spör
kvifor dei er til, og dagtj uvane vil vita
mei-ningi med livet. Men ingen fær svar, utan
den som spör rett; og den spör rett som seier:
Korleis skal eg få meining i mitt liv.» Disse
ord kunne ha stått som motto over skildringen
av Jørgen Wendt.
Sigurd Christiansen hører selv til samme
generasjon som Jørgen Wendt. Og en kan vel
ha rett til å gå ut fra, at i allfall her, i
skildringen av hvordan krigsutbrottet og krigen
virket på Jørgen Wendt, er det noe
selvbiografisk. Men han har latt inntrykkene
bunnfelle seg. Först da den andre
verdenskrigen kom, dukket de opp igjen; og han
skrev dem ned mens nye hærer stod mot
hverandre.
Men det fans dem som skrev ned sine inn-
1 Innledningen til Religiös nutidsdikt, s. 9.
trykk av selve krigen nokså snart. Alt i
r gi 6 gav Hans Lyche ut en bok som heter
»Negteren», og som er en skildring fra
krigstidens Berlin. Hovedpersonen er en jøde,
som nekter å la seg rive med av
krigsstemningen og krigsgalskapen. Han prøver å holde
hodet klart. Han blir dødsdømt og skutt til
slutt. I denne romanen møter en den hektiske
og febrilske stemning krigen skapte i storbyen,
blant mennesker som var merket av
»ophis-selsens dype hunger». Hos alle disse
mennesker var det den samma blodlengsel og på
bunnen den samme skam.
Det kom senere også et par bøker av
nordmenn som hadde vært med i selve krigen,
bøker som nå er glemt, og som det kanskje
ikke er verdt å grave fram igjen; de stod
langt tilbake for de krigsromanene som kom
fra utlandet. Men de var naturligvis historiske
dokumenter om det som hendte i krigen.
Viktigere var likevel et par andre bøker
som kom få år etter fredsslutningen, og som
drøftet både krigens og seierens problem.
Det var Nini Roll Ankers skuespill »Kirken»
(1921) og Sigurd Hoels roman »Syvstjernen»
(1924).
»Kirken» er skrevet ut fra den store
skuffelsen at krigen viste seg å være mulig.
Hverken demokratiet eller kirken hadde
hindret den. Forfatterinnens talerør i
skuespillet synes å være Cornelia, som taler om
kjærlighet og fordragelighet, og vender seg
mot presten som gikk inn for krigen, ja var
med i den; hun mener at han sviktet sin
oppgave, og kirkene. »Du fulgte ikke kaldet.
Du hørte ikke skriket. Til en skygge gjorde
du dig — til et intet. Se din kirke er druknet
i blod. Aldrig mer reiser den sig . . . aldrig
mer.»
Siste akt inneholder en bitter satire over de
seirende, over seierherrementaliteten; her
møter en den ublyge glede over fiendens
ulykke og over gevinsten, utbyttet. Og talen
om fordragelighet og barmhjertighet vekker
bare forargelse. Det er et bittert skuespill,
skrevet av en som hadde sine røtter i et miljø
før århundreskiftet der humanitetsidealene
betydde noe.
»Syvstjernen» er også en bitter satire, en
ironisk roman om krigen og
seierherrementaliteten. Den handler om en by, som nok
delvis blir herjet av krigen, men som hører
til den seirende part. Den skal ha
skadeserstatning. Og den får den — i murstein. Ingen
i byen kan begripe hvorfor all den steinen
325
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
