Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Fra idyllen til atombomben. Noen ord om hvordan »tiden» avspeiler seg i norsk diktning. I. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Rolv T hesen
kommer, og hva man skal bruke den til. Det
hele er idioti, for byen har selv et teglverk
som alltid har klart å levere stein nok.
Men det vrimler av invalider i byen. Det
er et forferdelig syn, de setter preg på byen.
Og krigen har også ødelagt de sunne og
friske, også de er blitt mer og mindre
krøplinger — på sinnet; de er kommet ut av
likevekt, noe er gått i stykker i dem. Det er en
selsom opplevelse å lese denne romanen opp
igjen akkurat nå.
Også i denne romanen, hos disse
etterkrigs-menneskene, møter en skyldkjenslen. De
må gjøre noe for invalidene. Og
byrådssekretæren, hr. Tundra, får den glimrende
idé å låge et invalidenes tog. Han har
forresten fått idéen av en annen, som bare ville
se om det var sant at hr. Tundra kunne sluke
en kamel.
En annen idé melder seg også i byen.
Skyldfølelsen krever et seiersmonument. Og
mursteinen ligger jo der. Hvorfor ikke reise et
krematorium av murstein — som
seiersmonument? Et syvstjernet krematorium.
Byen kunne på den måten bli sentrum for
den nye gravkulturen og kjent som byen
med syvstjernen.
Det er en makaber ironi i skildringen av
hvordan dette påfunn blir høgtidelig
realisert, og av den store dagen da byggverket
står ferdig, og invalidene kan samle seg på
plassen foran krematoriet for å stille opp til
tog.
For et tog! Sigurd Hoel prøver å beskrive
det. Men egentlig må det jo være ubeskrivelig.
Denne romanen kom før de utenlandske
krigsromanene flommet inn over landet.
Den kom noen få år for tidlig og fikk ikke de
store opplagene. Men jeg husker at Noidahl
Grieg, i sitt tidskrift »Veien frem», mer enn
ti år senere minnet om denne romanen som
en av de beste krigsromanene, fordi den på
en så glimrende måte viste hvor meningsløs
og idiotisk krigen kunne være.
Romanen kan føre tanken til Hans E.
Kincks »Foraaret i Mikropolis», som kom ut
i bokform to år senere. Der handler
titelnovellen -—• eller titelfabelen — også om en
by som krigen har rammet; denne byen
ligger i oldtiden, men satirens aktualitet er
tydelig nok. Også her møter vi krigens
meningsløshet, og er vitne til oppløsningen og
demoraliseringen som følger der krigen farer
fram. Men den unge filosofen som har vært
i Aten, krigshisseren, forsikrer at kiig er en
renselsesfest, det eneste som kan lutre og
lette menneskenes tanker. Fabelen synes å
være skrevet mens Kinck smilte sitt mest
ironiske smil.
Også i norsk lyrikk finner vi ikke så sjelden
forsøk på å skildre krigen og den ulykke som
den førte menneskene opp i.
Olav Aukrust offentliggjorde i 1915 sitt
store, pompøse dikt »Norrønasongen», der
han etterlyste »den sigrande
allkjærleiks-hugen». En stor del av diktet er »krigslyrikk».
Dikteren ser for seg det blødende og
brennende Europa; men han synes å tro, eller
iallfall å håpe, at noe nytt og verdifullt skal
skapes midt i det vanvittige som skjer, slik at
»kjærleiken ein gong fær velde på jord».
Hvor mye krigen har hatt å si for det store
lyriske verket »Himmelvarden», som han
sendte ut året etter, er jo ikke godt å si.
Men her kan en iallfall i høg grad tale om en
etisk fortvilelse; det er selve ondskapens
problem han er inne på — »gåta om Gud og
Satan»; og diktet er en skildring av hvordan
et menneske reiser seg opp av ormegarden
og vandrer mot himmelvarden; det seirer
over undergangskreftene, over ondskapen;
og det skjer gjennom en religiös opplevelse.
Diktet har naturligvis først og fremst
opphav i dikterens eget sinn, som synes å
ha vært rikt på sterke motsetninger; men
jeg kan ikke frigjøre meg fra den tanken at
det, som skjedde i tiden, har vært med og
streket under disse motsetningene og tvunget
fram et standpunkt og en løsning. Jeg synes
det er noe i »Norrønnasongen» som peker
fram og tyder på det.
Også den andre store
Gudbrandsdalslyri-keren, Töre Ørjasæter, kjente sterkt hva
som gikk for seg ute i Europa i denne tid.
Han har skildret det i et par »krigsdikt», i
den diktsamlingen som heter »Manns kvæde»
(1915). Han ser for seg hvordan hærene
»ligg og lurer og langdrep», og han synes det
er høst over verden:
Det kviler over bleike jord so tung ein straffedom,
det ringjer med septemberdåm og dødsens klokkeom.
Men også denne dikteren tror eller håper
på noe nytt, — »ei nyfødd ætt». En liknende
tankegang møter vi også hos Kristofer
Uppdal, i hans dikt »Ved avgrunden»,
skrevet i 1918. Også han ser en ny jord stige opp
av Ragnarok.
Noe yngre enn disse var den nå avdøde
lyriker Stein Backe da krigen brøt ut; han
326
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
