Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Fra idyllen til atombomben. Noen ord om hvordan »tiden» avspeiler seg i norsk diktning. I. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Rolv T hesen
også da han skrev »Mot ballade», en herlig
skildring fra norsk middelalder, og da han i
»Storhetstid» (1922) la fram sitt syn på vår
kulturutvikling i middelalderen.
Men også andre diktere gikk innover i
denne tid. Først og fremst Sigrid Undset i
sine middelalderromaner og Olav Duun i
de første bøkene av »Juvikfolke».
Og likevel er det ikke denne tilbakeskuende
diktning og dette tilbakeblikk på vår historie
som er det mest sermerkte for norsk åndsliv
i årene under og etter første verdenskrig.
Interessen vender seg mer mot det etiske og
religiøse område enn mot det nasjonale.
Sigurd Christiansen har tydeligvis slått
ned på noe sentralt i tiden da han i sin siste
— ovenfor omtalte — bok skildret den etiske
fortvilelse hos den generasjonen som i
ungdommen møtte krigen. Den etiske — og
religiøse — problemstilling møter man i en
lang rekke norske dikterverker i krigs- og
etterkrigstiden, også i verker av eldre
forfattere enn Sigurd Christiansens generasjon.
Det er lett å se denne problemstillingen både i
Johan Bojers »Den store hunger» (1916) og i
»Den hellige Andreas» (1925) av Kr. Elster
d. y., hos Sigrid Undset og Olav Duun og
mange andre av den eldre generasjon. Den
er tydelig også i de fleste romaner og
skuespill av Sigurd Christiansen, og ikke minst
i Ronald Fangens produksjon.
Det er nok av slike eksempler å finne både
hos eldre og yngre forfattere. Dikterne
prøver mennesket og tilværelsen. Det er som
om de alle har spurt seg: Hvordan er
mennesket, ondt eller godt? Hvordan er dette vesen
som har satt verden i brann? Kan en bygge
en ny framtid på det, rekker det til?
Det er som om krigens og tidens trykk
tvinger disse spørsmålene inn på dikterne.
Diktningen kommer til å kretse om
ondskapens problem, om skyld og straff og soning.
Senere flyttes tyngdepunktet over til de mer
psykologiske problemene, og vi får en rekke
barndomsskildringer mer og mindre
påvirket og bestemt av psykoanalysen og annen
moderne psykologi.
Som tidsfenomen er vel Olav Duun den mest
interessante. Han er kanskje også den største
dikteren i norsk litteratur i
mellomkrigstiden, med en merkelig produktivitet, som
vel for en stor del kan forklares ut fra hans
evne til å oppleve tidsstemningen og
tids-problemene.
Når det gjelder denne evne er det bare
en nordisk dikter han kan sammenliknes
med, nemlig Pär Lagerkvist. Men i sin
uttrykksform er de så ulike som to forfattere
kan bli. Lagerkvist er lyriker og dramatiker;
Duun er epiker. Felles for dem begge er
den filosofiske innstilling til livet, deres trang
til å granske og prøve livsverdiene og til å
komme til klarhet over det merkelige
fenomen som heter mennesket. — Duun er nok
den største psykologen av de to, med en nesten
uhyggelig psykologisk intuisjon. Først i
»Dvärgen» når Lagerkvist ham; dette verket kan
godt sammenstilles med Duuns
»Medmenneske», både når det gjelder idé og
kunstnerisk kraft; begge hører til toppene i nordisk
diktning. De handler begge om de
destruktive krefter i livet, det vil her si i menneskene.
De vil komme til å stå som to av de største
og viktigste verkene som inneholder tidens
problematikk.
Allerede i slutten av sin store ættesaga om
Juvikfolket, som ble avsluttet få år etter
første verdenskrig (i 1923), hadde Olav Duun
grepet et sentralt motiv i tiden. Det var
problemet lykkemann — niding, som han også
hadde vært inne på tidligere, i en roman fra
1914. I siste bind av »Juvikfolke» står den
veldige skildringen av Odin og Lauris der
de ligger på båtkvelvet og slåss om hvem av
dem skal leve videre, og der det ender med at
lykkemannen gir niddingen livet, fordi han
tross alt var et menneske han også. Tross
alt. Lykkemannen har dessuten sin ære å
verge.
Her har Duun, som så mange i denne tiden,
skrevet fra seg noe av sin etiske fortvilelse.
På denne måten er »Juvikfolke» delvis en
»krigsroman». Men Duun var ikke ferdig
med problemet lykkemann — niding eller
problemet godt —• vondt. Han tok det opp
igjen i romantrilogien om Ragnhild, som
kommer i skade for å drepe sin vonde svigerfar.
Og det er helt rett når Gunnar Gunnarsson,
i forordet til sin danske oversettelse av
trilogiens første del, »Medmenneske» (1929), sier
at også denne boken er en krigsroman —
på sin måte, og på Duuns.
328
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
