Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Fra idyllen til atombomben. Noen ord om hvordan »tiden» avspeiler seg i norsk diktning. I. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fra idyllen til atombomben
var født i 1889, samme år som Arnulf
Øverland. »Så tung og blodig var vor vår», sier
Stein Backe; »den onde mare av krig og pest
og ondskap martret vore hjerter med
skorpionens giftige brodd». Og i et av sine beste
dikt, det delvis storslagne »Prometheus», har
han gitt en karakteristikk av sin egen
generasjon, den som var ung da krigen kom.
Vi er dig, Prometheus,
lenket til en klippe,
kastet ned i underverdnens dype natt,
kjempende med skjæbnens allertyngste love,
klemt i mellem fjellras,
sønderrevet blodig,
dog med glans av stjerner i vort blikk.
Natten rinner langsomt, —
tærende og bittert
gnager savnets orm dig i ditt bryst,
suger blod og lemmer,
sliter dine tarmer, —
dog av savn og lengsler
fødes langsomt nye verdner,
og i sæle stunder
hører du som suset av en solskinskyst.
På denne måten ser da også Stein Backe
framover mot noe nytt midt i natten.1
Ikke så optimistisk var Arnulf Øverland.
Liksom sin eldre dikterbror, Nils Collett
Vogt, så han med sorg og bitterhet på
krigens følger for vårt land. Vi var jo ikke med
i krigen, vi hadde fred — »dødsfreden»,
kaller Nils Collett Vogt den, i et av de
»krigs-diktene» som står i hans diktsamling
»Hjemkomst» (1917).
Øverland gir uttryck for sitt syn på freden
i flere dikt fra samlingen »Brød og vin»
(1919). Det kommer kanskje best fram i det
store diktet »Rettergang», der dikteren på
en måte gir en karakteristikk av både sin
egen og hele førkrigsgenerasjonens
utvikling. Han forteller der om de unge dagene
da han lengtet etter å prøves i strid, men
stadig sa: »Du skal vente, der kommer en tid.»
Som så mange gikk han til »den ensomme
fest» — titelen på hans første diktsamling,
som kom ut i 1911 -—, og hadde som de andre
nok med sine egne »liflige sorger og savn så
berusende søte». Det var »en uberømmelig
strid». Men så hendte det noe, krigen kom.
Der gik en storm over jorden,
ustanselig, årelang.
Det brændte i røde nætter,
sverdene sang.
Ikke for noen norsk dikter fikk krigen mer
å si enn for Arnulf Øverland. Han våknet
1 Diktet står i Den hungrige ild (1926).
brått opp; han dyrket ikke lenger sin
ensomhet, han ble en stridsmann. Han kjente det
med ett slik, at »den som vil fred for sin sjæl,
må bære våbnenes byrde». Og i diktet
»Ungdom» taler han ironisk og spottende om den
ungdommen han selv hadde tilhørt, en
ungdom med »en snobbet æstetik», uten vilje
og vågemot:
Så sterke ord, så megen ild,
0 venner, o hvad blev det til,
med vore stolte kræfter?
Det blev at vige og slå av
på store og beskedne krav
og tappert følge efter
1 døgnets jevne trav.
I de avdelingene av »Brød og vin» som heter
»Blodvidner» og »Den døde jord», kommer
de egentlige krigsdiktene, bitre og brennende.
Også her ironiserer han over oss »som lå
under i fredens krig», men også over den
freden som kom til krigførende land med sult
og elendighet. Hans sympati var den gangen
på Tysklands side.
Også Hans E. Kinck refset det norske
folket, den delen av det som tjente på og derfor
nesten gledet seg over krigen. Midt i
krigstiden skrev han en av sine beste fortellinger;
den het »En gammeldags nordmand». Han
skildrer der en gammel bonde som ikke
hadde latt seg rive med av krigskonjunkturene
og jobbermentaliteten, en mann med
midtpunktet i seg selv. Han hadde den ro som
Europa ikke lenget hadde, han hadde
»kjæm-pekrefters ro», men hverken »maskinsjæl»
eller »konkurranse-glyttet efter næsten»; han
hørte til det gode gamle Norge. Det var her
Kinck skrev de ofte siterte ordene, at
utviklingen går ikke alltid framover, heller ikke
tilbake, men stundom innover.
I en rekke artikler som han i 1920 samlet i
»Rormanden overbord» opptrådte han også
som refser og pekte på de egentlige verdier i
folket. Han skrev der spottende om dem som
hadde beriket seg på krigen, og som kanskje
ikke visste noen stoltere drøm om sitt land
enn at det kunne bli »en eneste kolossal
krambod». Han pekte på det han kalte »folkets
mystikk», som han sa var den største realitet
i et folk, en realitet som »ingen fremmed
generalstab kan kalkulere». Til denne mystikk
burde man gå når alt var i oppløsning og
under forvandling. Og den var, sa han, først
og fremst å finne i folkets kunst.
Han gikk selv innover, ikke bare da han
skildret »en gammeldags nordmann», men
327
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
