Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Norsk billedvev gjennom 400 år. Av Helen Wright Engelstad
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk billedvev gjennom 400 år
den hjemlige middelalderske tradisjon med
nye impulser utefra. De kommer antagelig
til landet med innvandrede vevere fra
nordtysk- nederlandsk område.
Baldishoeltappet fra 1100-årene er vår
eneste større billedvevning i Norge fra
middelalderen, men så er det også et av
Oslo Kunstindustrimuseums fornemste
skatter og er et unikt stykke i europeisk
tekstilkunst. Når en allikevel regner med en rik
billedvevning hos oss helt fra vikingetiden,
er det fordi det finnes så mange
alderdommelige trekk i våre senere bondevevninger.
Det gjelder både motiver, enkelte scener
og den for middelalderen karakteristiske
friseform, som vi møter også i
renessanse-teppene. Her er frisen ganske vist kuttet
opp i flere rekker og den ene plassert over
den annen. På denne måten blev teppet
høydebetont og opfylte de nye krav som
1500-årene stilte til høyseteteppet.
De vevere som kom til Norge fra
Nederlandene og Nordtyskland brakte med sig
sine kartonger og de vevde i 1500-årenes
vanlige koloritt: gyldenbrunt med kraftig
islett av blått og grønt tilsatt rödviolett,
sauebrunt og hvitt. Men de gikk hurtig
over til å nytte den norske hakketeknikk.
Nye motiver fant de i illustrasjonene til
datidens bibelutgaver og annen religiøs
litteratur. Tittelbladet til Christian III’s
bibel fra 1550 har således tjent til forbilde
bl. a. for et stort teppe fra Gustavsbergs
Barnhus i det dengang norske Bohuslen. I
andre tepper finner en detaljer som er
hentet fra tittelbladet til Fredrik II’s bibel
fra 1581. Til å begynne med blev det store
flertall av billedtepper tilvirket i byene
langs kysten. Senere flyttes tyngdepunktet
for billedveven til det indre av landet, og
Gudbrandsdalen blir i 1600-årene det
viktigste centrum. Samtidig skifter teppene
karakter. Flatestilen blir enerådende og en
kraftig høy koloritt fortrenger de gyldne,
blå og grønne toner. En kan tale om
særpreget norsk fargesans, når en møter den
24—Ord och Bild, 55 :e årg.
»Kong Salomon og dronningen av
Saba.» Gudbrandsdal 1640-år ene.
Drakter fra Christian IV’s tid.
intense krapprøde farge sammen med
messinggult, potteblått, sterkt grønt, orange,
hvitt og sauebrunt. Den røde farges
seierrike framtrengen kan en følge i en rekke
tepper hvis motiv: Hoffet i hagen, forøvrig
også danner overgangen mellem by- og
bondevevningene.
I de følgende saler dominerer de store
serier av billedtepper hvor »De fem vise
og de fem dårlige jomfruer», »De hellige tre
konger», »Herodes’s gjestebud» og
»Dronningen av Saba» er særlig rikt representert.
Videre følger saler med bruksvevninger i
floreale og geometriske mønstre og endelig
en sal hvor det vestlandske islett i vår
billedvev gjør sig gjeldende med
brude-tepper, en norsk variant av de
senmiddelalderske mille fleurs tapeter, og en sen
utformning av jomfruteppene. De
vestlandske tepper er dystre i fargene,
sammenlignet med Østlandets. Nordmenn synes å
369
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
