Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Norsk teater etter krigen. Av Einar Skavlan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Einar S
Hans Jacob Nilsen som Hamlet.
N ationalteatret.
ikke god nok. Jørn Ording spilte Erling,
elskeren og mannen i stykket; men han
virket for spinkel, for almindelig, slett ikke
noen elsker. Olafr Havrevold spilte dikteren
Hadeln — pretensiøs og^kokett, selvopptatt,
langt fra den selvforglemmende dikteren som
stykket forlanger. Så ble da Töre Segelckes
Karen stående alene i stykket. Hun spiller
godt, hun spiller strålende — men hun er
ikke Karen, hun er ikke så helt til bunnen
betatt av sin elskovslykke, at hun vil öfre
alt, öfre sitt liv for den. Töre Segelcke står
i de to siste aktene og er sint og skjender på
Erling, fordi han ikke elsker hende mer. Det
er nettop hva Karen aldri gjorde.
Enda en stor forpliktelse prøvet
Nationalteatret å løse, da det satte opp »Nederlaget»
av Nordahl Grieg. Han var krigens store
sanger, den som gav folket ute og hjemme
mot i trange tider. Hans død under
fly-vetoktet over Berlin ble følt som en blodig
bekreftelse på mot og offervilje.
»Nederlaget» var hans siste skuespill, fremkalt av
harmen over Spanias forsmedelige nederlag.
Han diktet det om til kampen om Frankrike
i 1871; og han trakk av historien den dype
læren, at vold kan ikke bekjempes med god-
het, med ord og ideer. Verdenskrigen har
vært et veldig og uhyggelig bevis på hvor
sant det er. For å redde menneskesjelene fra
vold må man bruke vold. Kan man det,
uten selv å ta skade på sjelen — den som
skulle reddes? Det er det store problemet,
som »Nederlaget» handler om, og som er
blitt endda mer brennende nå enn da
skuespillet ble skrevet.
Nationalteatret hadde satt meget inn på å
gjøre »Nederlaget» til en sforforestilling; men
det glapp. Hvorfor? For det første, fordi
stykket er skrevet for et førsteklasses
moderne teater, med 14 billeder som går slag
i slag, som gir Paris med gater og
restaurasjoner, stillheten under Banque de Frances
mektige hvelvinger, stemningen i Thiers’ palæ
— alt i lynsnar rekkefølge. Nationalteatret
er gammelt og ligger tilbake i sceniske
virkemidler; forestillingen må trekkes i langdrag
og mister sin virkning.
Men ennå værre er det at Nationalteatret
savner et stort og glansfullt ensemble av
skuespillere. Mange av de beste fra forrige
gang var borte — i første rekke Eide,
Oddvar, Gerd Egede-Nissen. Og Agnes Mowinckels
sceneledelse var ikke så flammende som sist;
den var tynget av besvær. Det ble ingen god
forestilling.
Så kom Arthur Omres overgitt lystige lek
»Linedansere» — en munter harsellas over
dagliglivet i Oslo i krigstiden. Bakgrunnen
for det som skjer på scenen er tyskernes og
nazistenes terror. Men det føles bare som en
bakgrunn —• langt borte. Selve lystspillet
handler om et ektepar som leker seg
gjennom alle vanskeligheter, som handler og
vandler og tjener penger, og skaffer seg alle
de goder livet byr på — og som til syvende
og sist kommer ned på benene likevel. Det
er muntert og spøkefullt, men for lett. De
små fyndordene som enkelte av skuespillets
mennesker sier, får ikke noen virkelig vekt.
Og hemmeligheten er vel igjen den, at der
ikke var skuespillere sterke nok til å si dem.
Stykket ble en glitrende lek av en stor
lyst-spillskuespillerinne: Lillemor von Hanno. Hun
kan denne hjerterå, halvfine fruen med
kjempeapetitt på livet, legemsskjønn og frekk
— hun hvirvler frem og tilbake over den
store scenen; hun eier den. Hun reddet alt
det som var humør i stykket. Men den store
selskapsakten midt i stykket avslørte
ubønnhørlig, hvor langt Nationalteatret står
tilbake i å eie et virkelig ensemble.
534
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
