Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Norsk teater etter krigen. Av Einar Skavlan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk teater etter krigen
Som festforestilling for skuespilleren
Harald Schwenzens 25-årsjubileum spilte teatret
Nils Kjærs tragikomedie »For treet er der
håp». Hva er verdifullest — spør ironikeren
Nils Kjær — sunnheten, da mennesket
spretter og grønnes, som et ganske almindelig tre
i solen •—■ eller de heftige, voldsomme
livs-øyeblikkene, de få og sjeldne da man gyser
og jubler, da treet et øyeblikk blir et
menneske? Harald Schwenzen var best i de
banale slutningsopptrinnene. Töre Segelcke viste
i stykkets allersiste replikk en henrivende
stille varme, en øm og selvforglemmende
lengsel, som gav slutningsscenen sin
stemning av heftig og blufærdig lyrikk.
Så hentet Nationalteatret frem en av sine
praktforestillinger fra nazitiden: »Maria Stuart
av Skottland», med Aase Bye som Maria.
Forestillingen er utvendig og broket, uten å
være festlig — den mangler bredde og glans.
Ingen av skuespillerne har størrelse til å
løfte skikkelsene opp i et høyere fantasiplan,
og instruktøren har ikke kunnet hjelpe dem.
Aase Bye er en utmerket
virkelighetsskue-spillerinne, og hennes Maria er skjønn og
tydelig — men ikke hemmelighetsfull, ikke
noe eventyr for en mann.
Ganske annerledes virkningsfull ble
»Hamlet», satt iscene av Hans Jacob Nilsen, med
ham selv som Hamlet. Forestillingen skulle
brukes til et gjestespill på Kronborg slott i
Danmark; der har den senere gjort umåtelig
stor lykke. Det samme rystende møte med
virkeligheten som Hamlet har vår tids
ungdom hatt. Det verdensbilledet, vi trodde på,
stod for unge og eldre som en fjern idyll —
uvirkelig. Redsier griner mot oss som sann
virkelighet. Slik spiller Hans Jacob Nilsen
Hamlet. Som moden kunstner av høy rang
samler han alle skikkelsens mangfoldigheter
i et stort lysende overblikk — og først og
fremst er han hele tiden tindrende ung, i
skikkelse, minespill og vesen. Det var en
festlig avskjed med Nationalteatret.
Siste forestilling i sesongen var Henrik
Ibsens »Et dukkehjem». Den skulle med i
det store gjestespillet på Det kongelige teater
i København, som nå endelig etter minst 25
års forberedelse var blitt bestemt. »Et
dukkehjem» ble ingen mønsterforestilling —- like så
lite som de andre forestillingene, som
Nationalteatret viste danskene. Men Töre
Se-gelckes Nora ble likevel en begivenhet: en
sann og skjønn kvinneskikkelse, en
fullkommen åpenbaring av instinktiv mottagelighet
Fot. AIS Polytoto.
Johan Norlund og Øyvind Øyen i
»A n ti gon e».
Det norske teatret.
og hensynsløs kraft. Hun kunne hevde seg
som en ekte levendegjøreise av Ibsens tanke
med sitt skuespill.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
