Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tolfte häftet - Amalie Skram 22. august 1847—22. mars 1905. Av Antonie Tiberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
A n t o n i e T ib er g
skildret det i Sjur Gabriel. I hjemmet, hvor
forholdene ikke var lykkelige, hadde hun
bare brødre til kamerater, og særlig en
yngre bror, Johan Ludvig Alver, ble
hennes fortrolige venn fra han som io-års
gammel gutt leste høyt for henne om
kveldene, mens hun satt og broderte, og strigråt
over de menneskeskjebner han leste om.
Hun gikk på byens beste pikeskole, hvor
den ene styrere, O. E. Holck, kom til å
bli et forsyn for henne gjennom mange år
av hennes liv. Hun var intelligent og
vakker, og skolekameratene så opp til henne.
Mellom dem kunne hun være livlig, ja
løs-sloppen mange ganger. Men bak alt lå
tungsinnet og dirret. Og i de sene
kveldstimer i samværet med broren brøt det
fram. Det hadde en religiøs karakter. Hun
ville gjerne være en god kristen, slik hun
lærte på skolen at hun burde være; men hun
fikk det ikke til å passe med det hun så
om seg. Hykleri var henne motbydelig, og
det så hun nok av. Men det var også
ulikskapen mellom rik og fattig som hun ikke
kunne få til stemme med troen på en Gud
som var og krevde kjærlighet. Og straff for
synd og evig dom, ■— broren har fortalt
om hennes pinefulle strid med slike
spørsmål i barne- og ungdomsårene. De strenge
religiøse krav ga henne tidlig en skyldkjensle
som hun ikke kunne bli kvitt. Sine egne små
synder, som de stjålne lysestumper de satt
og leste ved ut over påbudt sengetid, ble
til dødssynd for hennes fantasi. Lydia
Munthe i hennes roman »S. G. Myre» lider
årevis kvaler fordi en gutt kysset henne i
konfirmasjonsalderen; det ble til en synd
mot det sjette bud som ville hindre henne
i å gifte seg. Amalie Alver opplevde noe
liknende.
Forholdene i hjemmet var blitt
økonomisk ødelagt ved de tider da hun ble
konfirmert, og det var nok grunnen til at hun
18 år gammel lot seg skyve inn i et ekteskap
uten noen forståelse av hva hun gikk til.
Hun var bare fylt av et ærlig ønske om å
opfylle det løftet hun hadde gitt for alteret.
Hennes mann var skipsfører og 9 år eldre
enn hun. Ekteskapet var ulykkelig fra første
stund. Hun ble skremt, og hennes
kjærlighetsliv ble lammet for lange tider. Men hun
kom ut å reise, og det hadde hun alltid
hatt lyst til. Av de 14 år ekteskapet varte,
tilbrakte hun de ti på reiser. Først med
seilskip kloden rundt, senere med dampskip
inn i alle kroker av Middelhavet og kortere
turer i Østersjøen. »Ho var tidig sjømann»,
sa en som hadde vært matros ombord på
barkskipet Admiral, som førte henne fra
Norge til Australia, derfra til Peru, rundt
Kap Horn i forrykende vær til Spania. To
venner viser at hun hadde øyne og ører med
seg under familielivet ombord.
Mellom reisene bodde hun i Bergen med
guttene, —• hun hadde to sønner i første
ekteskap. Hun tilhørte da to ulike kretser,
—• den ene besto av skolekamerater, og
skolebestyrer Holck var med der; han hadde
vært hennes skriftefar under reisene, i de
fortvilede forhold da hennes sjel ble slitt
mellom plikt og moralopfatning. Den annen
krets var en radikal litterær krets, hvor
tidens litteratur ble diskutert. Det var i
slutten av 70-årene. Skilsmisse-problemet
var sterkt i forgrunnen i diskusjonen. I
Bjørnsons Magnhild fant hun sine egne
overlegninger om kristendom og skilsmisse. Et
Dukkehjem kom ut. Den danske dikter J.
P. Jacobsens Marie Grubbe gjorde sterkt
inntrykk på henne. Hun begynte å skrive
ned sine tanker om den nye litteratur, som
på mange hold løste ut noen av hennes egne
kamper og lidelser.
Da ekteskapet ble oppløst, flyttet hun
till Østlandet og kom med i radikale kretser
der. Hun hadde truffet Arne Garborg hos
sin bror Ludvig, som var adjunkt i
Fredrikshald; de to hadde mangt å tale om, — deres
religiøse utvikling tangerte hverandre. På
denne tid mente de begge at de hadde brutt
med kristendommen; men begge ble ved
med å lete etter Den burtkomne Faderen,
568
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
