Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tolfte häftet - Amalie Skram 22. august 1847—22. mars 1905. Av Antonie Tiberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Amalie Skram
og Amalie Skram oversatte mange år senere
Garborgs bok med det navnet til dansk. I
Kristiania kom Amalie Müller, som hun den
gang hette, inn i Dagbladskretsen. Hun
skrev artikler omkring Et Dukkehjem og
Gengangere, voldsomme angrep på
fortiel-sessystemet i samfunnet. Hun kom i
diskusjon med prester og diktere og ble en farlig
penn for det gode gamle samfunn. Hun
traff Bjørnson og ble oppglødd for En
handske og talsmann for »hanskemoralen» i
tide og i utide. Hun kjente sitt kall til å si fra
om det hun hadde kjent som kreftskade i
samfunnet. Det var i første rekke
»mann-folkemoralen», men etter hvert som hennes
syn på menneskelig nød ble utvidet, ble all
menneskelig lidelse gjenstand for hennes
anklage mot samfunnet.
Hos Bjørnson hadde hun truffet den
danske dikter og estetiker Erik Skram, —
det ble hennes livs største lykke. Hun var
hugtatt av ham fra første øyeblikk og han
av henne. De giftet seg i 1884, og hun flyttet
til København som hans hustru. De nye
forhold der sammen med den kjærlighet
hun nå for første gang opplevde — hun var
38 år —-, ga hennes evner rik utfolding, og
de neste 10—15 år ga hun ut
gjennemsnitlig en bok om året, romaner, noveller og et
par dramaer.
Constance Ring var ferdig før hun forlot
Norge, men kom ut først i 1885. Det er en
ekteskapstragedie med voldsomme utfall
mot mannfolkemoralen, men også et
oppgjør med kristendommen, slik hun hadde
lært den i skolen og kirker, med
Pontoppidans forklaring till Luthers forklaringer.
Det var ingen tvil om at hun var en uredd
forfekter for nye tanker som truet det
konservative samfunn. Men hennes
kunstnerevne kom ikke til sin rett i denne første
boken. De begivenheter som hadde tvunget
henne til å skrive, var ikke helt avklaret,
og Kristiania-miljøet, hvor begivenhetene
foregår, var ikke hennes miljø. Det
følgende år offentliggjorde hun et par noveller
om samme problemer. I Bøn og
Anfægtelse ser vi en hustru i kamp for å
berge en sinnsyk mann ved hjelp av bønn
og bibellesning. Det glipper, og hun faller
sammen i apati. I Knut Tandberg viser hun
oss et ekteskap som er begynt i forelskelse
og lykke, men likevel går i stykker fordi
følelsene svinner. Her er ingen voldsomme
utfall mot mannen som den eneste skyldige
part, men en stillferdig forståelse av at slik
er det det går i livet. Denne linjen i hennes
forfatterskap førte i 1891 fram til to
arbeider som viser hvor ærlig hun stred seg
fram til rettferdig vurdering av
ekteskaps-tragedier. Fru Ines og enda mer Forraadt
er rystende skriftemål om hustruens skyld
i miséren.
Da Boheme-striden brøt ut i Norge etter
Hans Jægers bok, var Amalie Skram med i
protesten mot beslagleggelsen av den, og
enda ivrigere da Chr. Kroghs Albertine ble
beslaglagt. Disse begivenheter drev henne
til å skrive Lucies tragiske historie, et emne
hun også senere tar opp, om enn ikke som
hovedemne, — elskerinnen som blir hustru,
mannen som vil sone sin skyld, men blir
skuffet.
Men på denne tid hadde Amalie Skram
planlagt sitt livs hovedverk
Hellemyrsfol-ket. Med de to bindene »Sjur Gabriel» og
»To venner» som begge kom ut i 1887, står
hun på høyden av sin kunstneriske evne.
Det som lå henne på hjerte å skrive, var
fortellingen om hvordan det gikk til at en
ung student, teolog, intelligent, god og
hederlig, kommer i slik nød og fattigdom at
han stjeler et pengebrev som ville gitt ham
midler til å rømme fra elendigheten og ta
fatt på nytt i Amerika, og så da det blir
oppdaget, tar sitt eget liv. Men skulle hun
gi full forklaring av den sjelelige utvikling
hos den unge studenten, måtte hun gå
tilbake i slekten og vise den arv gutten slepte
på, og det miljø han levde i.
I sin første novelle, Madame Høiers
leie-folk, hadde hun gitt et slags forsvar for
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
