Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tolfte häftet - Amalie Skram 22. august 1847—22. mars 1905. Av Antonie Tiberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
A n to ni e T ib er g
lever sine lykkeligste dager, fordi han
under sykdommen får den hjelp og medkjensle
han tørstet forgjeves etter i sitt ekteskap.
Det faller forsoning over Siverts skjebne.
Men hustruen har utviklet sin egoisme slik
at hun gjør hjemmet til et helvete for barna.
Aldri så de glimt av kjærlighet fra henne.
De går sin skjebne i møte, Sofie til et
uverdig ekteskap, men likevel med
vissheten om at morens eksempel skal verge
henne mot å ødelegge livet for sitt barn,
Severin i døden, fordi en miskunnsløs
kamerat avslører det tyveri han har begått,
— han tok pengebrevet til den rike vennen,
— det som kunde gitt ham midler å reise
til Amerika bort fra morens hjerteløshet
til muligheter for et verdig liv.
Hellemyrs-folkets skjebne er nok blitt tragisk. Men
den unge generasjonen viser en social
utvikling gjennom de tre generasjoner vi har
fulgt, som gir løfter om lysere vilkår, Det
er gjennom samtalene mellom de to
søskenpar fra hver sin verden vi ser at den mur som
stengte mellom foreldrenes område, ikke
mer er uoverstigelig for den nye genera-
sjon. Vi ser at de møtes; for dem er
intellektet en viktigere faktor enn økonomi og
ekstraksjon.
»Afkom» er blitt Amalie Skrams rikeste
menneskeskildring, om enn ikke den
kunstnerisk sterkeste. Hun hadde nådd sitt mål:
å forklare Severins skjebne og føre forsvaret
for ham, en av dem som måtte falle før de
sociale forhold kunne bedres. Der ligger
Amalie Skrams gjerning: hun skrek ut om
samfunnets brøde mot individer som kunne
tilført det verdier for framgangslinjen.
Også den siste bok hun fikk ferdig, Julehelg,
er ledd i denne strid: de rike muligheter
for en menneskesjel i et miljø hvor velstand
og kjærlighet preger samværet, i motsetning
til stagnasjonen i det hjem hvor
fattigdommen har svekket kjærlighetslivet og lammet
evnen til lengsel mot rikere livsutfoldelse.
Amalie Skram ofret livet i den strid hun
kjente som sitt kall. I den strid høstes ikke
laurbær, og lykken blir »en flyktig
regn-bågsbild på ögats hinna», — hun mistet
den som alt, men kunne »tänka varmt, när
livet blåser kallt».
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
