Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Första häftet - Om portrettet som kunstform. Noen tanker i anledning »Kvinneportretter i norsk malerkunst». Av Arne E. Holm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Arne E. Holm
Alexander Schultz. Irina Schultz.
1941. (91x73.)
Tilh. ingeniør Thor Furuholmen, Oslo.
av symboler, kunde tyde på at man gikk
en ny og rikere tid imøte. Det skulde være
mulig å nå fram til en slags syntese hvor
alle maleriets virkemidler ble tatt i bruk,
og til en kontakt med den virkeligheten
som er grunnlaget for all sund og ekte
utvikling i maleriet.
Etter min mening representerer
kunstnere som Jean Heiberg og Alexander
Schultz en linje som er verd å arbeide
videre på. De bygger begge sine bilder på
synsinntrykkene, men korrigerer og
utdyper dem ved en kunstnerisk logikk. Hvert
bilde har for dem sine lover, som blir tatt
i bruk på forskjellige måter, skiftende etter
hva som i hvert enkelt tilfelde skal
uttrykkes.
Alexander Schultz har i portrettet av sin
søster ikke gitt oss noen skarp og
inntrengende analyse av hennes sjeleliv, hun
sitter bare på sin stol i atelierhjørnet i det
klare lyset. Ansiktet gir uttrykk for stillhet
og ro og en følsomhet som forplanter seg
rundt henne i billedrommet. Her er såvisst
ingen nervekriser, det er et bilde folk vil
kunde se på i århundrer og glede seg ved.
Man vil kunde merke den sympatiske
kontakten, som har vært tilstede mellom
kunstneren og den avbildede, føie harmonien. Det
er det harmoniske, bildet først og framst
gir uttrykk for. Alt toner her sammen med
ansiktets følsomme ro. Mens Munchs bilde
av søsteren nesten kunde virke
hypnotiserende og alt her samler seg om figuren, er
Schultz elskelige skildring så myk og
følsom at man nesten ikke vet hvor skikkelsen
slutter og omgivelsene tar til. Hele bildet
lever og ånder. Her er ikke bare to
forskjellige kunstnere og to forskjellige modeller,
men også tider stillt ved siden av hverandre.
Portrettet av frøken Irina Schultz er et
bilde hvor billedrommet og figurens
bevegelse i dette, er klarlagt på en ganske annen
måte enn i Munchs. Schultz søker i sitt
portrett tilsynelatende en mer objektiv
skildring av modellen, forsøker å få den
til å leve og bevege seg, som den lever og
fører seg i det virkelige livet, og på den
måten opnår han også å gi uttrykk for de
karakteristiske yttre fenomenene som
knytter seg til personen. (Moderne psykologi har
jo vist oss at også måten å bevege seg på
skifter for de forskjellige mennesketypene.)
Derfor lar maleren i dette tilfelde figuren
bevege seg på den samme stillferdige måten
som ansiktsuttrykket angir. Han lar
figuren forskyve seg i billedrommet slik at man
kan ane hvordan hun tidligere under
seancen har sittet, vendt rett mot oss, og
hvordan hun kan vende tilbake til denne
stillingen igjen. Hodet beveger seg også, og
ved forskjellige svakere markeringer i
billedflaten synes hele rommet rundt henne å
følge med i disse bevegelsene. For å
understøtte dette bruker maleren også fargene.
De stilles sammen i en lys og fin klang.
Fargene står i bildet og taler til hverandre,
og øyet følger de banene kunstneren har
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
