Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Första häftet - Om portrettet som kunstform. Noen tanker i anledning »Kvinneportretter i norsk malerkunst». Av Arne E. Holm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Om portrettet som kunstform
trukket op. I et portrett som dette vil det
lett bli til at ansiktstrekkene ikke spiller
vesentlig større roll enn alt annet på
billedflaten, men de kan tjene som nøkkel til
forståelse av helheten, for tilskueren være
en garanti for at han opfatter riktig. Det
er selve bildets helhetskarakter som teller.
Dette henger forsåvidt sammen med
strømninger i tidens kunst, og er forsåvidt en
arv fra kubismen. I norsk portrettkunst er
dette et av de lykkeligste eksemplene på
hvordan man med billedmessige midler kan
makte å gjenskape et menneske.
Det kan kanskje i denne forbindelsen
være rimelig å peke på hvordan
strømningene i mellomkrigstidens kunst har ligget
lite tilrette for portrettmaleriet, ved at de
rent estetiske problemene har interessert
kunstneren mer enn den synlige
virkeligheten med alle dens tilfeldigheter. Det har
vært det allmengyldige man har søkt, og
når det gjelder mennesket, har man mer
vært optatt av å framstille en
mennesketype enn et individ. Når materialet fra
1920 og fram til idag i boken om
kvinneportrettene er mindre interessant, kommer det
imidlertid ikke bare av at maleriene som
analyser av forskjellige individer ikke
ligger på samme høye nivå som 90-årenes,
men også i at det rent reproduksjonsteknisk
er vanskeligere å gjengi dem. Fargene blir
i vår tid anvendt på en slik måte at
foto-grafiapperatet ikke kan omskrive de mange
temmelig kompliserte nuanseringene av
fargen. I mange tilfelder er man bent fram
nødt til å la det lyse og strålende på et
bilde bli gjengitt mørkt og tungt for å få
fram verdier andre sted i bildet. Men heller
ikke forsøk på å reprodusere i farger faller
alltid heldig ut. I allfald må den som
forsøker å »lese» en fargeavbilding være
op-merksom på en rekke feil som ofte sniker
seg inn under transponeringen. Lette og
lyse farger er vanskelige å gjengi,
ogfarge-flatenes forminskelse skaper store
problemer. Matisse skriver et sted om størrelses-
forholdet når det gjelder en tegning at om
han skal gjengi en tegning på et ark som er
10 ganger større enn originalen, vil han ikke
nøyes med i alle detaljer å gjøre den nye
tegningen 10 ganger større enn den første.
Tegningen må omformes, »for en tegning må
ha en ekspansjonskraft som kan få flaten
som omgir den til å leve». Dette gjelder da
ikke bare gjengivelser i svart-hvitt, men i
minst like stor grad fargeavbildinger. Ved
reproduksjon burde bildet diktes om,
gjenskapes i ny målestokk, eller man må ta
hensyn til hvilke bilder som lar seg
forminske uten å tape vesentlige verdier.
Forfatterne av boken om
kvinneportrettene har åpenbart vært opmerksom på
noen av vanskene ved reproduksjonen. De
har så godt de har kunnet forsøkt å avhjelpe
dem, bl. a. har de opgitt målene på
maleriene, slik at man ved hjelp av fantasien
kan danne seg et begrep om originalens
karakter og tingenes størrelsesorden. Det
er blitt en vakker bok, og et verdifullt
bidrag til forståelsen av linjene i norsk
kunst. Den er også blitt noe mer enn
forfatterne oprinnelig hadde tenkt seg, noe
mer enn en kunsthistorisk billedbok. Den
behandler nemlig også portrettet som
kunstverk, og her kommer den inn på
kunstnerens forhold til virkeligheten. Det er et
centralt problem i kunsten, og
portrettmaleriet viser gjennom tidene en rekke
forskjellige løsninger på problemet. Men skal
man kunde snakke om et portrett, må
nødvendigvis maleriet være knyttet til
avbildingen av et bestemt menneske.
Hvordan kunstneren får fram denne
fornemmelsen av at man står foran et levende
menneske og merker personligheten, er et
annet spørsmål. Det er kunstnerens gamle
kamp for å finne det riktige forholdet
mellom den ytre virkeligheten som han ser og
den inre som han oplever, det er forholdet
mellom det objektive synsbilde og
stemningen, mellom illusjonen og gjendiktingen
med maleriets virkemidler.
29
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
