Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Reidar Aulie. Av Odd Hölaas
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Reidar Aulie
en patos som virker fordi billedene har
fått en enkel indre symbolkraft.
Aldri kom dette tydeligere frem enn under
de billedene som Aulie malte på grunnlag
av krigens opplevelser. Han har fått en
ro over sig, en naturlig tillid til sitt talent
så han har våget det vanskeligste av alt,
å forlöse noe av den grenselose sorgen vi
fölte over våre falne i vårdagene 1940.
Mange ord er ikke å si om billedet av den
vesle lastebilen med kisten på planet som
kjörer nedgjennem skogene i snelosningen.
Det svaiende mörke granehenge, vårsörpen
langs veien, det lysende lille flagget, —
det er nok å si at aldri har krigens sorg
vært enklere og sannere uttrykt.
Det har vært en tydelig bevegelse i Reidar
Aulies kunst frem gjennem årene. Han föler
sig mer enn noen sinde som social kunstner,
hans politiske syn er ikke mildnet, han er
like flammende radikal som noen gang för,
men hans kunst er egentlig ikke offensiv.
Det er jo forsvarer han er, forsvarer for
det groende liv som andre i deres
hensyns-löshet vil legge öde. I noen store dekorative
arbeider har han fått anledning til å legge
frem sin bekjennelse, först til dekorasjonene
til Stein skole på Romerike, et sommersus
av barn og blomster omkring Wergeland på
Veslebrunen, så den mere stort anlagte
dekorasjon til Tåsen gamlehjem, hvor han
dikter om alminnelige menneskers liv,
lofter deres hverdag, deres sorger og gleder
op i en skjönnhet og sammenheng som
hverken trenger gull eller purpur til besmykning,
bare sannhetskj ærlighet og naturlig men-
neskevarme. Med den tredje oppgaven, den
store utsmykningen av Christiania
Spiker-verk, har han nådd frem til en syntese av
mange av de bærende verdier i sin kunst.
Egentlig er det så naturlig. Han har diktet
videre på hvad han ser utenfor vinduene,
Spikerverket som ligger der i overgangen
mellem Nordmarka og byen, arbeiderne
omkring som også hver enkelt har
bonde-opprinnelsen i sig og har gjort veien til
industrien. Elven bryter blinkende frem
av skogen, det skriker i kvervelhjulet, •—
enda er det Nordmarka og
huldreeventyrene, — og Wergeland sitter
blomsterglad og botaniserer sammen med ungene.
Men elven glir videre gjennem tiden og
historien, forbi Hans Nielsen Hauges lille
oppbyggelseshus, hvor lensmann og bisp
passer på, på veien kjörer utvandreren
forbi med kone og barn og dragkister på
lasset, ved neste sving av elva bygges
byen og lenger nede glöder rutene fra
Spikerverket. Det er historisk grunn vi
beveger oss på, og han har bare behövd å
ta hvad der var og er. Men han har fyldt
denne enkle fabelen med sin fabulerende
fantasi, med en vrimmel av livsglade
detaljer, med badende unger og svermende par,
med blomster og busker tatt like fra bakker
og kjerr utenfor. Det er virkelighetens
poetiske skimmer som ligger over denne
skildringen. Virkeligheten ikke bare for
Spikerverket, men for arbeiderne, for byen.
Det er ikke lenger brudd mellem naturen
og Oslo, for i denne skildring er
sammenhengen skapt.
407
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
