Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Unge år. Utsnitt av manuskript til »Minner fra barndom og ungdom». Av Peter Egge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Peter E g g e
overmodig. Ja, for jeg hadde nådd ut av en
lang plagende uvisshet om min fremtid og
kommet over i trygghet. Jeg var seksten år,
hadde vært barn til denne stund. Nå var
jeg plutselig blitt voksen. En mann. Om
enn en såre umoden, en uferdig mann.
De jeg leste beretningen opp for, var like
så begeistret som jeg selv. — Altså en
lykkelig dikter!
Det skulle gå en del år innen jeg
oppda-get, hva det å skrive egentlig er for noe,
og hvor vanskelig det er å skrive.
Jeg grublet en dag eller to. Jeg var ikke
dummere enn at jeg forstod, at jeg måtte
lære mer enn det jeg kunne, skulle det bli
noe ordentlig av meg. Jeg slo straks fast at
jeg ville bli student. Men hvordan skulle
det gå til? Jeg visste at far hadde ikke råd
til å la meg gå den veien. Det ville ta fire
år for meg å bli student, og hva skulle jeg
leve av i all den tiden?
Da kom jeg til å tenke på en ung lærer
ved Betalingsskolen, en fattig gutt som
hadde kostet seg selv frem til artium mens
han var lærer. Jeg hadde hört om andre
seminarister som hadde gjort som han.
Den veien fikk vel jeg også slå inn på.
Dengang min onkel, Anders Forfang, foreslo
at jeg skulle gå inn ved Klæbu Seminar,
hadde far sagt meg at han ville reise de
pengene jeg trengte til lærerutdannelsen.
Nå skrev jeg straks til ham at jeg ville bli
lærer; men jeg var for blyg og beskjeden
til å fortelle at det var et liv som skribent
jeg siktet på. Og noen uker senere satt
jeg på skolebenken hos min gode onkel,
Anders Forfang i Klæbu, og repeterte alt
jeg hadde lært i skolen, pugget det
igjen-nom for å kunne klare meg ved
opptagelses-pröven.
Menn akk! Så viste det seg at en skulle
være sytten år for å komme inn som elev.
Og jeg var bare seksten! Der sto jeg!
Slik slapp jeg å gå gjennom seminariet.
Livet har siden lært meg at det var et hell
for en fyr som jeg. Når en ikke er födt til læ-
rer, har en ikke noe der å gjöre, iallfall
ikke slik som lærerskolene var den gang de
kaltes seminarier. Kunnskaper kan en få
inn på friskere måte andre steder. Jeg
kjente Klæbu fra för, kjente både aspiranter
og unge seminarister og hadde hört
lærerne snakke seg imellom. Bestyreren som
var theologisk kandidat, hörte til det gamle
Morgenbladshöyre — slik det artet seg i
åttiårene. Og lærerne var strengt
rett-tro-ende og strenge höyremenn. Her var
indre-misjon og pietisme over det hele. Skjönt
jeg selv ennå var en kristen, om enn en
slapp en, syntes jeg ikke om ånden her
oppe. Jeg hörte hånlige ord om meninger
som også var mine, og om kjente politikere
og skribenter som jeg så opp til.
Da fikk jeg far overtalt til å la meg lese
privat til middelskoleeksamen for de
pengene som skulle gått til seminariet. Den
eksamen ville jeg klare på ett år. Og siden ta
artium på privat vei på to; for det var jo det
viktigste for meg å bli student. Så skulle
jeg siden slå meg frem på egen hånd.
Og jeg gikk lös på arbeidet. Dette viste
seg snart å være både större og vanskeligere
enn jeg hadde trodd. Önsket om å få komme
frem til studeringer hadde vært så sterkt
skinnende at jeg var blindet da det gjaldt
å vurdere. Jeg hadde valgt latin.
Middel-sKolen på denne linjen var bare en forskole
for det tre-årige gresk-latinske gymnasium
som dengang ennå eksisterte. Jeg hadde å
pugge latinsk grammatikk (en bok dobbelt
så omfångsrik som den som brukas nå),
dessuten tysk og fransk som jo altsammen
var nytt for meg, og noe mer matematikk
enn jeg för hadde lært.
Jeg leste fra morgen til kveld og enda
lenger, helt til midnatt og lenger. Når
sövnen ville ta meg för jeg var fer dig med
dagens pensum, gjorde jeg som jeg hadde
lest at den polske frihetshelten Kosciuszko
gjorde. Jeg satte föttene mine i kaldt vann.
Affektasjon? Muligvis. Men
fremgangsmå-ten hjalp. Jeg duppet ikke lenger. — Jeg
116
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
