Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Unge år. Utsnitt av manuskript til »Minner fra barndom og ungdom». Av Peter Egge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Unge år
gikk ikke ut av en dör hele uken igjennom
uten for å gå til mine lærere. Hjernen ble
opprörsk som et dyr som plages ut over
evne. Den hadde det med plutselig å gjöre
seg stiv som et esel; den ville ikke lee på
seg. Jeg hadde bare mellom ni og ti måneder
å gjöre meg ferdig på til eksamen; for jeg
begynte i de förste dagene av august. Jeg
levde uten en venn. Jeg så aldri en
kame-rat. Jeg hadde forelöbig oppgitt dem, og de
meg. Jeg ble distré, glemsom og
tummelumsk som en gammel, utkjört professor.
Engang forlot jeg min latinlærer uten å
ta med meg hatten min. Jeg var helt ute
på gatetrappen da han kom etter meg med
den og lo. Jeg var ikke så overlegen i de
öyeblikkene at jeg kunne le med. Nei,
jeg ble nedslått over meg selv. Jeg glemte
ofte at jeg var sulten. Ofte gikk jeg ikke i
gården för det var absolutt uoppsettelig
nödvendig. Ingen i verden kunne måle seg
med meg i flid, dyd og edle seder. Fela
mi lå i kassen sin hele den vinteren uten
å bli tatt opp en eneste gang. Jeg savnet
den ikke, syntes ikke synd hverken i den
eller i meg selv. Jeg tenkte ikke på den
uten å fastslå for meg selv at jeg var ferdig
med den. Jeg ville skrive, bare skrive og
lese, studere og absolutt ikke trene meg i
felespill. Avskjeden med fela var
uigjen-kallelig.
Etter denne trelldommens vinter og vår
kom den hete junidagen — den var
besværlig het —, da alle eksaminandene var mött
opp på katedralskolens gårdsplass for å
motta sensuren på den skriftlige proven.
Vi var bare gutter. — Småpikene tok den
gang ytterst sjelden middelskoleeksamen.
Vi holdt oss i skyggen. Jeg litt for meg
selv. Vi var en flokk femten, sekstenåringer.
Jeg alene var sytten. Alle magre etter slitet
og av spenning. Jeg hadde gått opp som
privatist. Jeg visste jeg ville få dårlige
karakterer. Det hadde mine privatlærere
fortalt meg. De hadde studert kladdene
mine. Det var like vel mulig jeg kunne
slippe igjennom, sa de. For meg sto
bevende meget på spill. Mor hadde for noen
dager siden födt sitt siste barn. Hjemmet
var blitt trangere. Jeg måtte ha denne
eksamen. Det ville kvikke far opp om jeg
fikk den. Jo, jeg var nok mer urolig,
nervö-sere enn de andre. De var jo
katedralskolens elever og hadde gått den langsomme,
solide skole veien, brukt tre hele år på
latinpensumet og enda lengere tid på andre fag
som tysk og matematikk. Jeg kjente fra
gaten og fra de tyste eksamensrommene
ansiktet på en og ånnen av disse guttene.
Men ingen snakket til meg, og det var
selvsagt at jeg ikke snakket til noen. Jeg likte
meg ikke i dette selskapet og foran denne
gamle, ærverdige katedralskolebygningen.
Jeg hadde alltid sett opp på den som på
noe stort og opphöyet. Nå så den ned på
meg. Jeg var en som prövde å fuske meg
inn her hvor jeg ikke hadde rett til å være.
Som vi sto der — guttene pratet om
karakterer og kladder — kom en stor,
svart-skjegget mann ut fra skolen. Senere lærte
jeg ham å kjenne. Det var skolens pedell.
Gutteflokken og han nærmet seg fortrolig
hverandre. Jeg heldt meg fremdeles for meg
selv og kunne ikke höre hva han sa.
Plutselig så alle guttene i retning av meg, den
fremmede. Pedellen kom bort til meg og
gjentok navnet mitt. Rektor ville tale med
meg.
Sommerdagen var så varm at vinduet i
kontoret sto åpent da jeg kom inn. En
enslig hest og vogn rumlet forbi på den
grove brolegningen i Munkegaten. Rektor
Petersen tidde noen öyeblikk uten å se på
meg. Han kremtet. Det var en undersetsig,
kraftig mann med mörkt helskjegg og
sterke briller. Jeg hadde mange ganger sett
ham og et par ganger hort hans skarpe
höytliggende stemme, men aldri talt med
ham. Jeg hadde alltid syntes han så barsk
og streng ut — slik som en gammel
latinrektor skal! Men hvor forundret ble jeg
ikke nå. Jeg så to gode öyne og hörte en
117
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
