Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Unge år. Utsnitt av manuskript til »Minner fra barndom og ungdom». Av Peter Egge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Unge år
nem, men ganske forstandig gutt. De syv
timer latin vi hadde om uken, var en tortur
for ham. Men latinlinjen skulle han gå.
Han var eliers jevnt dårlig i alle fag. Den
faderlige mangel på fornuft tvang ham til å
gjöre sitt ytterste. Han kjente godt nok
sine mangler og var meget beskjeden. »Jeg
kan vel iallfall drive det til å bli gatefeier i
London», sa han engang med et smil som
var trett og bittert. Han sjenerte seg ikke
for meg. Jeg var jo selv en dårlig elev.
Jeg tapte ham av syne straks skoleporten
hadde lukket seg etter meg for godt. Jeg
har ofte tenkt med vemod på denne eiegode,
fine gutten hvis ulykke det var å ha en
ufornuftig far. Mange år senere spurte jeg meg
for hos en av hans söstre. Han döde tidlig.
Det fikk jeg vite. Jeg torde ikke spörre om
når, hvor og hvordan. Jeg forsto at de
spörs-målene ikke ville vært velkomne.
Den gang hendte det ofte at de gamle
embedsfamilier eksporterte den sönn som
ikke ville lese, som ikke dudde til å ta
eksamener og fortsette slektens tradisjoner.
Jeg vet om fire slike familier i Trondhjem
som nettopp i de årene hver sendte en sönn
til Australien. Denne verdensdel lå
til-strekkelig langt borte, lengre borte den
gang enn i våre dager. Amerika lå for nær
og hadde dessuten et skandinavisk
storbyproletariat som muligvis ville oppsluke
sönnen. Fra Amerika kunne komme bud
og brev fra venner og slektninger, så
hjembyen ble holdt underrettet om hvordan det
gikk ham, og man kunne risikere at han
en dag dukket opp på fedrelandets jord.
Slikt måtte man ikke utsette seg for. Nei,
Australien var bedre; miledype skoger og
endelöse gress-ganger. Der kunne det sorte
familiefåret leve et så idyllisk liv som
fårehyrde at han fullstendig mistet lysten til å
vende tilbake til de sörgende foreldre. . .
En gutt som ikke ville lese, kunne jo
muligvis ha gjort det godt om han var blitt
satt i bakerlære eller snekkerlære eller bak
disken i en butikk; — men nei, da ville han
jo komme til å leve i byen og deklassere
det gamle, fine familienavnet.
Naturligvis hadde jeg ikke kraft nok,
ikke engang i dette dyrebare halvåret til å
la være å dikte. Jeg var forfallen både til
vers og prosa. Jeg hadde hatt moralsk
kraft nok til å forsake fela, ja til endog å
seige henne for ikke å fristes av de
tryllerier hun gjemte i sitt skjöt. Men en penn
kunne jeg ikke godt unngå når jeg skulle
skrive en stil eller notere noen gloser. Da
hendte det litt for ofte at pennen skeiet ut i
rytmer og rim og glemte sin plikt mot meg
og skolen og hjemmet og fedrelandet. Siden
viste det seg at diktet var dårlig og ble
brent. Somme av novellene mine visnet
og måtte i ilden som gamle blomster.
Föl-gene av synd melder seg ofte sent. Her
meldte de seg straks og strengt, for jeg
fikk en meget middelmådig eksamen. Og
jeg fikk ikke den friplassen i gymnasiet
jeg sökte om.
Mine barndomsvenner kom bort for meg.
Den ene forsvant i Amerika. Den ånnen
döde av tuberkulose, tjue år gammel. Jeg
besökte ham flere ganger på dödsleiet. Han
var en fin og god gutt. Musikalsk. Han lå
der blek, uttært, sammensunken. För hadde
de lange, smale, spenstige hendene grepet så
energisk om fiolinhalsen. Nå var de matte
og nesten gjennomsiktige. Siste gang jeg
var hos ham, ba han meg om å söke Jesus,
så vi kunne mötes engang på andre side
graven. Det pinte meg; for jeg hadde litt
etter litt vendt meg bort fra
Kristendommen. Jeg var konvertitt, og jeg var ung.
Derfor fanatisk. Jeg sa ham rett ut at
jeg hadde ingen visshet for at vi skulle
mötes etter döden. Jeg har siden angret
den formen jeg brukte. Men jeg skulle og
ville være ærlig.
Jeg fikk ingen nye venner. Jeg kunne
ikke dele mitt indre liv med noen. Jeg leste
engelsk og sökte kontorplasser og hadde
nær fått en; men det viste seg at jeg ennå
119
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
