- Project Runeberg -  Ord och Bild / Femtiosjunde årgången. 1948 /
118

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Unge år. Utsnitt av manuskript til »Minner fra barndom og ungdom». Av Peter Egge

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Peter E g g e

mild og stille stemme. Den beklaget at han
ikke hadde hatt min adresse. Ellers ville
han ha tilskrevet meg eksamensutfallet.
Jeg hadde klart meg godt i norsk og tysk,
men dessverre ikke i latin og matematikk.. .

Jeg sto litt og tidde för jeg forsto. Da
bukket jeg og gikk, halvblind og usikker
om vei og retning ut gjennom de tomme
gangene. Hjertet hadde banket sterkt da
jeg steg inn til rektor. Nå var brystet tomt.
Hjertet hadde flyktet. Jeg gikk med öynene
mot jorden, en spissrodgang forbi guttene
som ennå sto der og ventet på sensuren.
De ble helt tyste da de så meg. Jeg gikk
fort mot porten for å komme utenfor
synsvidde.

Men jeg orket ikke ennå gå hjem til mor
og far. Jeg drev av sted på må få og tygget
på dette ene at jeg skulle ikke komme så
langt som til artium. Pengene far hadde
reist til meg, ville stryke med för jeg ennå
var halvveis . . .

Den sommeren kom jeg også til Buviköra.
Jeg skulle hvile ut för jeg tok fatt til hösten
igjen. Men det ble en hvile av en egen sort.
Jeg skrev, diktet. Det var både vers og
prosa. Jeg hermet etter så godt jeg kunne,
det jeg hadde lest, og som jeg beundret.
Johan Herman Wessel for eksempel. Jeg
skrev gravskrift over meg selv slik som han
hadde gjort.

Her hviler Peter Egge.
Han faldt, fordi hans lægge
ei gjorde ham den ære
til dommedag at bære.

Ellers konkurrerte jeg med Jörgen Moe
og Björnstjerne Björnson og Ingemann og
andre når det gjaldt vers, og med
Alexander Kielland og Herman Bang når det
skulle være prosa.

Om denne litterære virksomheten bare
hadde holdt seg innenfor sommerferiens
grenser, ville jeg ikke nevnt den her. Men
jeg var så svak og skrivegal at jeg ble ved
til jeg ut på hösten hadde fått i stand en
bukett noveller. De duftet sött og vemodig

etter de beste mönster. Dem sendte jeg til
en forlegger, men fikk dem fortest mulig
tilbake med blank og kall avvisning. Jeg
hadde innbilt meg at de kunne komme
ut og gi meg litt inntekt til stötte ved mine
studeringer. Jeg hadde solet vekk måneder
som skulle vært brukt litt anneriedes. Men
ingen kunne gi meg råd og veiledning. Ikke
far og mor. Ingen kamerat. De så jeg skrev
og leste. Det måtte vel fore til noe en dag.
Jeg åpnet ikke mitt inderste for noe
menneske. Ennå ikke. Jeg skulle ikke unngå
feilgrep og dumheter. Og ikke spares for
smertelige stöt. Jeg skulle overhodet ikke
spares. Jeg skulle gjennom det altsammen,
gjennom den verste av alle sinnslidelser,
tvilen på egen evne.

Etter juleferien satt jeg på siste benk i
överste middelklasse på katedralskolen.
Jeg skulle ha eksamen til sommeren. Alle
ansiktene her var nye for meg. En meget
ensartet forsamling. Vi var nær tredve
elever. De aller fleste hadde akademikere
til opphav. Mange var embedsmannssönner
hjemmehörende her i byen eller i de
nærmeste amtene. Noen få var fait etter
kjöp-menn. En eneste etter en håndverker, en
salmakermester. Og så var det meg. Far
arbeidet dengang fremdeles i sin svogers
forretning som altmuligmann. Det var först
noen år senere at han sluttet der og gikk
helt over til å bli vognmann. Han var
handelsbetjent.

En så sosialt ensartet klasse vil ingen
katedralskole kunne oppvise nå for tiden,
ikke når klassen er mannsterk. Men det er
nær seksti år siden dengang. De små
so-siale jordskjelv vi imidlertid har hatt, har
rystet samfunnsklassene litt nærmere
hverandre og slått sprekker i noen fordommer.
Men ennå trengs noen små jordskjelv för
katedralskolens klasser blir tilstrekkelig
sosialt blandet!

Min kamerat til venstre var bispesönn,
en syttenårig melankoliker blant kvikke,
sköyeraktige femtenåringer, en snill, tung-

118

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:11:39 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1948/0138.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free