Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norsk teater. Av Hans Lyche
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk teater
Ella Hval og J. Holst-Jensen viser i
höy-komisk karikatur to deklasserte skuespilleres
profesjonelle forfengelighet. Og de er begge
umiskjennelig franske.
Når Mauriac’s skuespill på tross av det
verdifulle både i regi och enkeltprestasjoner
ikke står særlig fengslende for ettertanken er
det fordi forfatteren er så negativ i sin
menneskeskildring. Alle i skuespillet lider bare
tap i livet, og da hjelper det jo lite at de
»likevel elsker hverandre». Alain og Elisabeth
har elsket hverandre fra deres tidligste
ungdom, men i et kortvarig interregnum har
Alain haft en liten flirt med den yngre
sösteren Marianne, som har vekket hans
lidenskap. Og söstrenes forbitrede og
alko-holiserte far har efterat generalens hustru
har löpt fra ham med en ånnen knyttet.
Elisabeth til seg i et slags »Ødipus-kompleks»
som har lammet hennes selvrådighet og vilje.
Skjönt generalen har villet inngi Elisabeth
den tro at et ekteskap mellom henne og Alain
vilde koste Marianne livet, så flykter de med
hverandre. Men bare etter en halvtime vender
Elisabeth tilbake for å gjenoppta samlivet
med den ufyselige faren, og får Alain til å
gifte seg med Marianne.
Töre Segelcke gir Elisabeth en reisning som
til en viss grad motsier hennes knusthet, men
det er en sterk lidelse i skikkelsens indre
kamp mellom kjærlighetsdriften og
beskytter-plikten mot far og söster.
I Helen Brinchmann har norsk teater en
ung kraft som forener en intellektuell
inn-levelse med dybde i föleisen. De bruddstykker
av en skikkelse hun i de to förste aktene viser
som Marianne samler sig i siste akt til en
tragisk helhet i resignasjonen. Også Knut
Wigert, bror av Sonja, er en av våre rikest
lovende unge. Hans Alain må en udelt
beundre. I den erotiske lengsel etter Elisabeth
er det en nesten stormende utålmodighet som
temmes av hensyn og av en viss barnslig
feighet overfor generalen, som brutalt
nedvurderer ham. I tilståelsen av skyld mot
Marianne er det samtidig et selvforsvar som
griper ved sin finhet, og lykkefölelsen i
Elisabeths armer får i den siste såre akten en
be-seirende inderlighet. Erling Drangsholt viser
som generalen rester av en aristokrat som
redder ham fra full forakt, skjönt vi ser både
gemenheten i hans egoisme og perfiditeten
i hans kampmidler. Det blir oppnådd ved
at skuespilleren stiller seg moralsk nöytral
til skikkelsen.
Når en erindrer »Nattasylet» av Gorki og
Ibsens »Vildanden» har en både miljö og idé
til Eugen O’Neill’s »The iceman comes».
Det fortelles jo her om håplöse eksistenser
som klamrer seg til hver sin livslögn for å
kunne holde sitt tilvære ut. Når
»frelseman-nen» Hickey har revet dem ut av drömmen
om »i morgen» og blottet deres sanne
virke-lighet, så velter for alvor livsulykken ned over
dem. Men da »ismannen» i deres öyne har
avslört seg som falsk profet — som »gal» —
faller de lykkelig tilbake til gamle
illusjons-vaner og finner livsgleden igjen i den usle
sumpen som den gamle gj estfri restauratoren
Harry Hope’s asyl er. Det er nok så at
»Is-mannen kommer» rommer lidenskapelig
er-fart menneskekunnskap og at skikkelsene,
avslört både med psykologisk skarpsyn og
dramatisk energi, nesten sprenger seg ut av
en indre virkelighet. Men de svekker seg
etter hvert sterkt ved gjentakelser, og
skuespillets trekkspillaktige teknikk —
instrumentet trekkes ut til det kommer både
pipetoner og tomlåter — stiller et krav til
publikums konsentrasjon som den sterkt
preten-siöse forfatteren heller skulde pålagt seg selv.
At skuespillet er blitt nesten en
verdenssen-sasjon som har avfödt en omfångsrik
dögn-litteratur i aviser og tidsskrifter er vel neppe
helt förtjent. Det er altfor ensidig negativt
til det. Ikke et eneste lj’spunkt når fram, ikke
en spire av håp, ikke det minste glimt av
aktiv livsvilje, for ikke å tale om moralsk eller
etisk oppdrift. Håplösheten rår suverent,
næret av handlingsskrekk, av altbeherskende
ulyst- til selverkjennelse og en nesten
glöden-de neurotisk livsangst. Skuespillets
pessimisme er inspirert av krigen. Og den avslörte
umuligheter i menneskesinnet som det vil stå
et evig gross av i menneskehetens historie.
Men den vekket også til ny höy vurdering av
enkeltmennesket, ny livsenergi,
felleskaps-fölelse, heroisme, kanskje også til nye
illu-sjoner, dem mennesker neppe greier å leve
uten. Ikke den minste linjestump förer fram
til dette fra O’Neill’s skuespill. Hvilken
menneskelig verdi har det da? Hvilken oppgave
i en kulturprosess ? Det er lett å se slektskapet
mellom Hickey og Gregers Werle. Men tross
all tragikk og pessimisme gir »Vildanden» på
en underfull måte styrke, gir tilskueren en
dyp fölelse av catharsis. Inn til denne
livs-og menneskeskildrings magi når ikke
»Is-mannen kommer».
Nationaltheatret gir skuespillet en sterk,
377
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
