Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norsk teater. Av Hans Lyche
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Hans Lycke
H ei en Brinchmann som Cecilie i
»U n der ve is».
til dels helt ypperlig framförelse. I små
grupper, ofte to og to, setter Knut
Her-gels regi skikkelsene kraftfullt opp mot
hverandre, og i stort tutti blir det ikke
trekk-spill men orkester. Skuespillets håplöst usle
eksistenser blir da virkelig litt av en verden.
Men bare to av dem skal her nevnes, den unge
Jörn Ordings bartender og J. Holst-Jensens
Harry Hope. Om en sier om den förstes
Pioggi, gatejuntenes hallik som vil innbilde
seg selv at han er hederlig, at han viser ekkel
brutalitet, amoralsk egoisme, kynisk triumf
over omgivelsenes feighet og en fölelsenes
råttenskap inn til margen — så gir det likevel
ikke det grosset som står av skikkelsen og
som en sent vil glemme. — I den forhutlede
Hope bobler det av godhet. Når han skjeller
ut sine hospitanter med rammende
sannheter er han likevel breddfull av hengivenhet
mot dem. Da Hickey har fått mannet ham
opp til å gå en tur på gaten etter tyve års
forskremt inneliv, skjelver han i sinn og kropp
som om det var en lövearena han skulde ut
på, og da han litt etter tuller seg inn igjen
er han fullstendig knust av opplevelse.
Skikkelsen er ganske enkelt deilig.
Etter utlendigheten under krigen vendte
Gerd Grieg endelig tilbake til
Nationaltheatret i »Rosmersholm». Allerede med sin
vakre skikkelse vekker hennes Rebekka en
atmosfære av hemmelighetsfylt kvinnelighet,
hvor både det markerte ansikts blekhet og
bevegelsenes litt trette ro vitner om mestret
lidenskap, om smerte i det stille. Rankheten
og svakheten, det redelige, åpne og fornemme
sinn og den handlingslamme karakter får
August Oddvar straks fram i sin skildring av
Rosmer. Prektigst står disse to rike
skikkel-sene mot hverandre etter at den fanatisk
reaksjonære og tarvelig tenkende rektor
Kroll har reist skjebnestormen i og omkring
dem. Rosmer famler seg erindrende bakover
i deres forhold i undring om det ikke alitid
var kjærlighet i det, mens Rebekka ennå
tilbakeholder tilståelsen om den erotiske
lidenskap som engang drev henne til å jage
fru Rosmer i möllefossen. En stor, tragisk
forspilt kjærlighet, to menneskers tapte
livs-lykke får her et gripende uttrykk, merkelig
beåndet. Ære må her også gis til Agnes
Mo-winckels stemningsfulle regi og en ypperlig
dekorasjon med sikker smak og kultur og
med vakkert fargespill over herresetets store
stue, hvor Ulrik Brendel stikker så sterkt av.
Denne gamle frasehelt og selvutstiller er jo
en farlig oppgave for en ennå ung skuespiller
som Stein Grieg Halvorsen, men han maktet
over skikkelsens latterlige forfall å legge et
skjær av engang ekte åndsoverlegenhet.
Helge Krog fikk en ny suksess på sitt
sytten år gamle skuespill »Underveis». Gerda
Rings mesterlige regi satte fullt lys på
vesent-lige trekk i forfatterens intellekt: klarhet og
skarphet i tanken, pregnans i det språklige
uttrykk og en energisk konsekvens i
problemstillingen. Men regien gav også gyldige
uttrykk for det som skuespillet rommer av
dikteriske verdier, av menneskelig
med-fölelse med skikkelsene som er stilt opp
mot hverandre i ubönnhörlig kontrast men
også i scener hvor deres skarpe konturer
nesten smelter bort i varmt indre liv.
Men tiden går fort nuomstunder, den
ugifte mor er i dag beskyttet av en större
moralsk og sosial aktelse enn bare for sytten
år siden. Cecilie ble dengang oppfattet som
nærmest revolusjonært radikal. I dag ser en
jo lett at hennes »kommunisme» driver henne
ut i en stikk motsatt ytterlighet, nemlig en
ekstrem individualisme siden hun vil »eie»
sitt barn helt for seg selv og nekter dets far,
som hun kanskje ikke i sin fruktsommelige
tilstand lenger elsker rent erotisk som för
men har full aktelse for, å delta i ansvaret
378
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
