Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Arnulf Overland. Av Gunnar Reiss-Andersen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Arnulf överland
venten overfor döden det gjelder. Arnulf
Överland ble i tyveårsalderen sterkt
angre-pet av tuberkulose, og i opptakten til diktet
»Natten som kommer» skildrer han hvordan
han prover å forsone seg med det
tilsyne-latende uungåelige.
Der venter meg ennu en vår,
kan hende en sommer med.
Nu er jeg tyve år,
og de kan gjerne skje.
Men diktet munner ut i en trassig
oppblussande protest:
Jeg er tyve forbannede år,
og jeg er for ung til à dö!
I versene fra tuberkulosesanatoriet, »Fra
det hvite hus», varierer han temaet. Dette
å ha kjent döden så nær i en alder da en
ennu ikke riktig har levet har naturligvis
satt varige spor i Arnulf Överlands sinn.
Dödsmotivet går i forskjellige utformninger
igjen i hans diktning, det gjör det jo for så
vidt helt naturlig hos så månge diktere,
— men når Överland rörer ved det, har
en det overbevisende inntrykket av at det
er en kjentmann i farvannet som taler.
Kunstnerisk modnere enn han i sin
ungdom maktet, skriver han i samlingen
»Hus-tavler» de skjönne variasjonene i »Et dikt
om döden»:
Det er noget jeg ligger og kjenner på —
noget jeg ikke åktet för:
Jeg ligger og hörer mitt hjerte slå, —
mitt hjerte blör.
Det lekker i dråper, tett og tyst
i mitt spente bryst.
Med sin fornuft kan Överland ikke tenke
seg muligheten av noe til være etter döden.
Han kan spotte den blotte tanken på en
slik mulighet. Men hans umiddelbare kjensle
kan forme seg som en tvil på hans egen
tvil. I sjelfulle linjer som disse er det noe
i ham som unndrar seg fornuftens
filister-aktige påpasselighet og spör:
20—Ord och Bild, 58 :e årg.
Du mine öines klare lys,
som engång ble tendt av Guds egen hånd, —
Guds åndedrett, min hellige ånd,
skal du pustes ut som en aftenskys
hensvevende flor?
Er også mitt brennende hjerte jord?
Er det ikke underlig hvor dette henrevne
tonefallet lyder opprinnelig og naturlig i
den erklært vantro Överlands munn. Han
taler ellers om döden som den stumme
foreningen med jorden, som den sorte fred.
Skjönt, kan en altutslettende glemsel, det
absolutte fravær kalles fred? Kan noe man
ikke kan föle kalles fred? I de monumentalt
enkle linjene som avslutter »Et dikt om
döden», sier dikteren:
Se floder löper ut i hav,
og höstens löv, hvor blir det av?
Selv bjergets tårn og take,
ja, stjernene i nattens blå,
Arcturus, Gemma skal forgå,
og du vil bli tilbake — ?
Men tilbake blir allikevel det spörsmålet
hans selv, eller en ånd som han ufrivillig
har skjenket husly i seg, tidligere har stillet:
O anima, Guds åndedrett
av ild og av blennende bjerges sne,
at du med dette kjöd går trett,
hvor kan det skje?
Det er interessant på denne måten å la
Arnulf Överland i höye ord og klare toner
diskutere med seg selv.
Tross alle materialistiske meninger, tross
all selvtilstrekkelig logikk er det sakrale
toner i Överland, toner av Bibel, av messe
og salme. Blant andre egenskaper hos ham
röber han med sin fintmerkende musikalske
sans for folkevisetonen at det er gått en
stor salmedikter tapt i Arnulf Överland.
Ja, er ikke denne folkevisevariasjonen
egentlig en salme:
Der er en gammel vise
om ung og bitter ve:
En rose er utsprunget
i vinternattens sne
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
