Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Arnulf Overland. Av Gunnar Reiss-Andersen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gunnar Reis s-Andersen
Og senere lyder det:
Må ikke gresset blekne
og alle blomster dö
för de kan gi til jorden
det nye livsens frö?
Da vil de gjenoppstå
og atter overvintre
og aldri mer forgå.
Jo, dette siste er til og med et kristent
salmevers. Nå er det ikke meningen å
forbitre dikterens humör ved å pådutte ham
en religion som han tennerskjærende,
undertiden påfallende tennerskjærende,
fornek-ter. Men ett er sikkert, vil Överland löpe
fra sin sterke og dype religiöse kjensle
overfor livet, det kjente og det ukjente, da må
han löpe fra seg selv. Men det hender det
jo at vi gjör, både med og uten vilje. Det
kunne sikkert skrives en meget givende
psykologisk studie om Överlands forhold
til det religiöse, og mon ikke også noen
kommer til å skrive den?
Her skal vi ikke uttömme temaet for den
eventuelle forfatteren. Men en ting er det
verdt å nevne, — at Överlands utpregede
språklige konservatisme henger nöye
sammen med sansen for den sakrale tonen.
Han vet at diktningen, om ikke försvinner
med den, så i alle fall får sitt område
vesentlig innskrenket om den blir borte,
om språkinstrumentet blir endret slik at
det ikke blir mulig å lokke den fram. Riktig
nokk har Fröding formet linjene:
»Då spelar jag på stövelknekt
og spelar bra ändå —»
Men det er jo en litt overmodig
morsom-het, — og stövleknekten ble jo heller aldri
yndlingsinstrumentet for den som har diktet
»Atlantis» og »Sagan om Gral». En viss
rolle for Överlands holdning til språkformen
spiller det nok at han fra ungdommen av
har den bergenske språktonen i öret. Det
er et naturlig grunnlag for språklig
konservatisme. Men sansen for den sakrale tonen,
den dype uviljen mot et språk uten höytid
har nok värt det avgjörende.
Det er vel knapt noen ånnen norsk dikter
som så ofte har gitt uttrykk for en så dyp,
så nattsvart pessimisme som Arnulf
Överland:
Jeg söker sövn, jeg söker fred.
Min Gud du avgrunnsfjerne,
gav du oss liv, så ta det hen,
og gi oss ikke liv igjen,
Men slukk vår onde stjerne!
Det er en bönn til dödens gud. Men det
har i Överland allerede tidlig levet en trang
til å tro og en trang til å kjempe for en tro,
— til å komme ut av sine egne tränge
cirkler, ut av estetismen og i kontakt med
en större verden. Den adventen han gikk
i, den beredskapen den satte ham i ble mer
og mer farget hett og rödt av önsket om
å gjöre en direkte innsats med det han
skrev. Ordet skulle bli et sverd, diktet
skulle bli dåd.
Sin förste kampinnsats som dikter kom
Överland til å gjöre under inntrykket av
den förste verdenskrigen og særlig av den
fredens mörke natt, fylt av sultens bleke
spökelser, som senket seg over de tapende.
Han tok parti for tyskerne, kan en si, men
ikke for det overmotige og krigerske
Tyskland, bare for det menneskelige slaktekveget
som var blitt drevet til fronten og nå ble
drevet hjem igjen til biokadens Tyskland,
han tok parti for k vinner og barn. Meget
og mangt kunne sies om situasjonen den
gang og den vanskelige skyldfordelingen.
Sikkert er det at Överland tok parti for
rettferd og menneskelighet.
Blodengelen er rykket inn med fred,
de sultne barn slår han barmhjertig ned.
Han rydder markene, han baner vei,
Wilson for dig!
Det ryker i rettferdighetens spor,
det lukter lik, det lukter »fred på jord».
En ukes sult, så er det godt,
En uke blott!
Den som skrev dette skulle selv i sin tid
få kjenne hvordan tysk sveltefor smakte,
306
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
