Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norsk teater sesongen 1948—1949. Av Niels Chr. Brøgger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk teater sesongen 1948—1949
Av Niels Chr. Brøgger
GE
Jl_J FTER de lange okkupasjonsårene i
andelig karantene, er norsk teater idag nådd op
til det nivå det hadde før krigen. Som rimelig
kan være, tok det flere år, for det er like
vanskelig å gjenopbygge en fast kunstnerisk
tra-disjon som å reparere bombeherjede distrikter.
Det var særlig ensemblespillet som tok skade
under krigen, og et like farlig moment var
manglen på kunstnerisk kontinuitet, såvel når
det gjaldt valget av repertoire som de
individuelle opgaver. Omstillingsprosessen fra det
svekkede, tungt arbeidende censur-teatret
under krigen til det frie, progressive moderne
teater med tyngden i verdifuldt ensemblespill,
har tatt den tid den med nødvendighet trengte.
Nationaltheatret har hatt en rik og givende
sesong, både økonomisk og kunstnerisk den
mest vellykte siden frigjøringen. Teatret åpnet
høstsesongen ifjor med Jules Romains muntre
og festlige læge-satire »Dr. Knock» med Einar
Sissener i titelrollen, og i Gerda Rings regi.
Fru Gerda Ring må på en måte ansees som
Nationaltheatrets første-instruktør idag, og
det skyldes ikke minst hennes myndige og
kloke sceniske skaperevne at
Nationaltheatrets ensemble idag har karakteren av et
plastisk-harmonisk, homogent hele. Fru Ring
bar også ansvaret for instruksjonen av
Piran-dellos »For å skjule sin nakenhet», med Töre
Segelcke i hovedrollen, og for sesongens
begivenhet og største kunstneriske seier »Sporvogn
til Begjær» (Streetcar named Désiré) med Aase
Bye i den sterkt krevende, men takknemlige
kvinnelige hovedrollen, som blandt andre Inga
Tidblad, Karin Kavli og Irma Christenson har
kreert i Sverige. Også teatersjef Knut Hergel
selv har imidlertid i sitt instruktørarbeide
nådd bærekraftige resultater, først og fremst
i Wildes »Lady Windermeres vifte» og i Kaj
Munks »En idealist». Begge instruktører
hölder sig gjerne til en stilisert og fantasirik
realisme, isprengt fine tråder av moderne
neo-ekspresjonisme. Denne form for
»over-rea-lisme» har lært meget av moderne maleri og
film, men dyktig anvendt utvikles den til en
helt ut selvstendig sceneteknikk.
Efter »Dr. Knock» fulgte Alex. Brinchmanns
nye norske skuespill, »Løgnen og lykken», et
godt opbygd og interessant psykologisk
skuespill som blev satt i scene av Olafr Havrevold,
som ved denne anledning debuterte som
instruktør. Ada Kramm, Børseth-Rasmussen
og Ella Hval hadde hovedrollene.
Forestillingen fikk en gunstig mottagelse, men
moderne norske stykker har nå engang vanskelig
for å trekke publikum, bare en født
teater-dikter som Nordahl Grieg, og en blennende
replikk-tekniker som Helge Krog har maktet
noget slikt. Jean Anouilhs »En Villfugh var
neste forestilling, med den unge
skuespillerin-nen Evy Engelsborg i titelrollen, og i Knut
Hergels iscenesettelse. Ved denne anledning
feiret Nationaltheatrets populære og
allsidige karakterskuespiller og komiker, Joachim
Holst-Jensen, sitt femtiårs-jubileum som
skuespiller, i rollen som monsieur Tarde,
vill-fuglens far, en forhutlet og alkoholisert
kafémusiker og kontrabassist. »En villfugl» holder
ikke mål med »Eurydice», som det har flere
likhetspunkter med; hovedtemaet er hvordan
et lurvet og snusket miljø ødelegger
mulig-hetene for en ren og ekte lykke mellem to
unge mennesker. Allikevel interesserer Anouilh
bestandig ved sin sceniske detaljrikdom
smeltet sammen til en bærekraftig helhet; han
belyser skarpt det trivielle som alltid ligger på
lur for å drepe det tragiske, og hvordan
gene-rasjonsskillet er en dyster realitet, forså vidt
som det for Anouilh alitid betyr at
ungdommen roper for døve ører, fordi den aldrende
generasjon er blitt avstumpet, nedslitt,
utmat-tet av livet, —- menneskerester som har glemt
hvordan det var å elske. De unge, de har da
ennu alle sine illusjoner, sine grønne håp, —
de vet ikke hvor langt illusjonene vil bære
dem, men de er villige til å gå inn for dem,
og si ja til livet. Men plutselig, midt under
kampen, er tvilsøieblikket der, det indre
forrederi. En som tviler på kjærligheten, er
allerede i sitt hjerte en forreder mot kjærligheten.
Og Eurydice synker tilbake til dødsriket, tapt
for bestandig.
»En Villfugl» blev fulgt av Kjeld Abells
stort anlagte og omstridte skuespill »Dager på
en sky». Det er et eiendommelige overlesset
arbeide, ideene har likesom ynglet slik i for-
32— Ord och Bild, 58:c årg.
497
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
