Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norsk teater sesongen 1948—1949. Av Niels Chr. Brøgger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk teater sesongen 1948 —19 49
teatret ikke alene er byens, men at det også
tilhører det omkringliggende distrikt.
Roga-land teater har hittil hevdet sin stilling godt,
og det er et teater i vekst.
Tidligere har vi streifet inn på de
forskjellige stilarter i den sceniske fremstillingskunst,
som i sin tur til en viss grad er avhengig av
instruktørens stil. Den fremherskende stilart
i norsk teater idag er impresjonsrik realisme,
men vi finner også trekk av symbolisme og
neo-ekspresjonisme, — her hölder vi
naturligvis den tradisjonelle intime salong-komediestil
utenfor, som behersker lystspillene. Ofte kan
overgangene mellem realisme og symbolisme,
mellem realitet og symbol, være flytende og
vanskelig å skjelne, hvilket står i den
smukkeste overensstemmelse med moderne
virke-lighetserkjennelse, eksempelvis i
atomfysikken, hvor man heller ikke lenger er i stand
til å skjelne klart mellem realitet og symbol. I
denne henseende gir teatret et adekvat
kunstnerisk speilbillede av tiden. Epoken da
naturalismen hersket uinnskrenket og som det
eneste sanne (har det forresten nogengang og
puristisk eksistert en slik epoke, er den ikke
bare en litteraturhistorisk og dramatisk
kon-struksjon?) er i hvert fall forbi, og en mindre
hovmodig og mer søkende epoke har tatt dens
plass. Den gir rum for både tvil og tro, men
den har i begge tilfelle beholdt en stedig trang
til erkjennelse, — erkjennelse usque ad finem.
De fleste vil sikkert være enige om at det ikke
er noget dårlig motto for en scenisk stilart i
en rotløs og labil tid, dette å erkjenne en ting
til bunds og til dens ytterste konsekvens.
Selve problemstillingen, og slitet med å arbeide
Randi Norby og Arne Thomas
Olsen i »R ei s end e uten bagasje».
Studioteatret.
sig inn til tingenes kjerne, kan nemlig være
felles for en realist og en romantiker, for en
ateist og en metafysiker, så lenge resultatet
står åpent. Kanhende nettop av den grunn er
denne fremherskende sceniske stilart så
fruktbar, og den vil sannsynligvis bevare sitt
hegemoni i den moderne norske dramatiske kunst
i adskillige år fremover.
507
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
