Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Andra häftet - Norsk folkemusikk. Av Olav Gurvin
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk folkemusikk
og dens beste toneregister svarer til yde—
iöde tone i overtonerekken, det vil si man
får en diatonisk skala oppover. Disse toner
kan fordobles ved at åpningen tildekkes.
Instrumentet har ikke lydhull, men tonene
skifter ved at lufttrykket endres.
Teknik-ken er derför meget vanskelig, men likevel
er det forbausende hva som kan spilles på
det, f. eks. danser og slåtter i ganske hurtig
tempo. Når gjetergutten dagen lang passet
budskapen i lia, var det hans kjæreste
tidsfördriv å lokke tonene fram på denne
fløyten. Skredsvigs kjente bilde »Gutten
en fløyte av selje skar, og prøvde om tonen
der inde var» til Bjørnsons ord fra Arne er
ikke bare en romantisk fantasi, men har
nok sin realitet. Instrumentet var tidligere
meget alminnelig, men nå er det nesten
gått helt av bruk. Denne seljefløyten har
sikkert hatt sitt å si for vokalmusikken,
idet en finner at en rekke av de
melodi-vendingene som er typiske for den, går
igjen i månge av våre folkevisemelodier.
Den største delen av den norske
folkemusikk er som rimelig kan være, vokal.
Sang følger jo mennesket fra vuggen til
graven ved alle festlige og høytidlige
an-ledninger, og i tidligere tider var musikken
en del av hverdagslivet i långt høyere grad
enn tilfelle er i dag.
En god del av folkevisetonene våre er
meget gamle, men en kan ikke direkte
påvise alderen. De eldste er sannsynligvis
lokkene. Her kan en for det første finne
trekk fra middelaldersk kirkesang, men
en finner også vendinger som bygger på en
femtone-skala, som etter alt å dømme
skriver seg fra tiden før kristendommens
innførelse. Lokkene har of te både sang og
»laling». De begynner gjerne med en rekke
krøternavn, så følger en del lokkord og så
går det hele over i sang uten ord på
stavelser eller vokaler. Det er dette siste som
gjerne kalles laling. Lokken har i regelen
månge melismer, er rytmisk eiendommelig
og har en meget innviklet melodiføring.
Den avsluttes gjerne med en merkelig
glidning nedover og ender med en slags dyp,
ubestemmelig halstone som det så å si er
helt umulig å bestemme høyden på.
Middelaldersk preg har Draumkvedet,
den eldste folkevisen vi kjenner. Teksten
er fra ca. 1200, og de fire melodiene den
har, er tydelig preget av katolsk kirkesang.
Balladene har vært brukt som
danse-viser, og månge av tekstene stämmer fra
middelalderen. En del av visestoffet finner
en igjen i andre land, men melodiene føles
som typisk norske. En antar også at en hel
del av dem har røtter tilbake til
middelalderen. Det er tilfelle f. eks. med den
kjente »Åsmund Frægdegjæva», som bl. a.
Johan Svendsen brukte i sin Norsk rapsodi
nr 3. Nettop disse balladene viser den rike
musikalske uttrykksevne man hadde på
bygdene. De forskjellige melodier
gjen-speiler vidt forskjellige stemningstyper, of te
litt skjematisk kanskje, men med klar
karakteristikk.
En ennå mer differensiert karakteristikk
finner en i de religiøse folketonene. Det er
ganske merkelig å kunne konstatere at
f. eks. Brorsons salmetekster, følelsesrike’
og en kan vel nesten si sterkt subjektive
som de er, har øvd en sterk tiltrekning på
den musikalske folkefantasi og har vært
inspirasjonen til månge melodier.
Det er eiendommelig for våre
folkemelodier at så månge av dem går i moll, månge
flere enn tilfelle er i andre land. Og det
som er ennå merkeligere, det er at melodier
også til humoristiske tekster går i moll.
En lystig vise, »Je sku au ha lyst å gifte
me san», som i meget morsomme vendinger
skildrer hvorledes den framtidige könen
skal være, går i dyster moll. Men også i
annen folkekunst finner en denne blanding
av skjemt og älvor, ikke minst i
fortel-linger og skrøner. Det er ikke umulig at
denne forkjærlighet for den tyngre
molltoneart har sin årsak i de vanskelige
livs-forhold vårt folk har levd under. Det er
53
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
