Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Gustav Vigelands portrettbyster. Av Johan Fredrik Michelet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gustav Vigelands portr ettbyst er
komplekser. Den ligner en erupsjon av lava
med knudrete former sprengt ut fra det
indre, og midt i det hele knytter trekkene
seg sammen likesom for å hindre ytterligere
katastrofale eksplosjoner. Men dette hodet
rommet da også sprengstoff nokk: Det til—
hörte ikke bare den dikteren som först skrev
om »Brand», — mannen som gikk omkring
med den ideale fordring i baklommen, og
som Ibsen derför så som seg selv i sine
beste stunder — men også den dikteren
som senere skapte Peer Gynt, mennesket
som alltid ville lure seg utenom det å ta
noe valg, som gikk »utenom Böygen». Men
også om Peer Gynt sa Ibsen, at han hadde
skapt ham av selv-anatomi. Sannelig, det
hodet rommet polære kontraster.
Det faller naturlig å gå fra dramatikeren
til teaterkritikeren, til Sigurd Bödtker. Han
var en mann som så kritikken som en
mek-tig opgave. I den skulde han være med på
å lede en meget vesentlig del av åndslivet,
ja være med på å forme kunstsynet og
dermed livs-synet overhodet. Han gikk
inn for kunstens frihet til gjennem dristige
eksperimenter å finne ny og mer
uttöm-mende former for menneskelig uttrykk, og
han har betydd overordentlig meget for
teatrets vekst og utvikling i Norge. Bödtker
skrev ikke alene beåndet lyrisk og med
temperament, men behersket også det
muntlige. Hans vidd kunde være drepende,
i diskus jonene kunde replikkene være
spisse, og de troff ofret med florettfekterens
presisjon. Vigeland var av en annen natur
og likte vel ikke denne intellektuelle
mannen selv om han respekterte ham, så ikke
for ingenting har billedhuggeren her
kon-sentrert seg om kritikerens munnparti. Se
bare hvordan hodet så å si löper ut i et
stötvåpen, en giftig brodd i fippskjegget,
og hvordan stridslysten krummer seg i
bartenes parenteser.
En helt annen opfatning av modellen
kommer til uttrykk i bysten av
kunsthi-storikeren og den senere direktör for Na-
Sigurd Bödtker.
sjonalgalleriet i Oslo, Jens Thiis. Dette
portrettet har et drag av den slörete fin
de siécle-stemning som rådet i åndslivet
dengang bysten blev skapt i 90-årene, og
hodet reiser seg på en höi hals over
virke-lighetens trivialitet, for slik så nokk Thiis
ikke ut i realiteten selv i ung alter. Denne
bystens idealiserte skildring forteller både
om Vigelands subjektivitet og om hans
sympati for modellen. Slik var Thiis i hans
öyne: Ikke bare den store kunstskjönner og
kunstelsker, men også en forkjemper for
möderne kunst, en mann med entusiasme
og med klar intuisjon når det gjaldt det
nye — som for eksempel også Vigelands
arbeiden. Billedhuggeren har da også selv
uttalt at ingen hadde förstått hans kunst
i den grad eller skrevet så godt om den
som nettop Jens Thiis.
Til gjengjeld er Fridtjof Nansen
realistisk nokk opfattet. Men det var da også
en mann som gikk inn for realiteter — en
handlingens mann og en erobrer av nytt
119
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
