Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Fest og laurbær omkring Norges første teater i Bergen. Og tragedien om det gamle komediehus på Engen. Av Odd Hølaas
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Odd Høla as
Stud. Henrik Ibsen fra Bergenstiden.
tilknappet og korrekt. Høyst ubergensk i
hele sitt vesen. Han var ikke fornøiet, følte
at han ikke kom til utfoldelse. Han skrev
selv: »Forholdene ved Bergens teater har
lenge virket trykkende på meg, en hver
retning hvor jeg kunne virke fritt, har
vært sperret for meg, frie hender har jeg
aldri hatt, og jeg har derför daglig følt
meg tynget av tanken om å måtte arbeide
uten å kunne virke.» Og naturligvis har han
betraktet sin velynder, den mangfoldige
Ole Bull, med bister humor. Det er ikke fritt
for at alt det mangefarvede i Ole Bulls vesen
senere kommer igjen i Ibsens Peer Gynt.
Der er månge muntre episoder fra disse
første årene, episoder som gir miljøet og
tiden. Bergen følte seg meget beæret da
kronprins Karl (senere Karl XV) hadde
be-budet sin ankomst en julidag 1856.
Kronprinsen var på en ferd längs den norske
kyst og lå nå inne i Hardanger. Alt kl. 3 om
eftermiddagen var borgervebningen og
garnisonen oppstillet. Men timene gikk, og det
ble af ten og natt. Ingen prins. Hvem kunne
vite at de vakre hardangerjentene og det
sterke hardangerøllet i den grad hadde
funnet nåde for hans høihet. Men også de
bergenske tropper måtte ha mat og drikke.
Og det fikk de i slikt overmål at bajonetter
og geværer og sabler efterhvert inntok de
merkeligste vinkler. Skandalen lot seg
vanskelig skjule, da en munter prins i
den blonde sommernatt omsider innfant seg.
Neste dag hadde teatret festforestilling med
stor souper. Man syntes at man hadde
sørget for alt, alle de fineste opptenkelige
vine stod oppduket. Men stor var
förvirringen da prinsen med et huldsalig smil ba
om det eneste man ikke hadde: hardangerøll.
Men så kom den første store krise i
teat-rets liv — i 1857. Det norske Theater i
Christiania var begynt å trekke de
bergen-ske krefter til seg, deriblandt Johannes
Brun og Henrik Ibsen. Ole Bull var vendt
tilbake fra Amerika, ruinert og bitter efter
sitt berømte feilslagne
kolonisasjonsprojekt Oleana, han var misfornøiet med
styret, og det kom til sammenstøt som stod
fullt på høide med teatrets repertoire. Men
Bull var og ble en overraskelsenes mann.
Han hadde en trumf i bakhånd, den unge
Bjørnstjerne Bjørnson. Mellom dem oppstod
der et varmt vennskap. Bjørson elsket og
beundret Bull med alle hans feil. Han er
vidunderlig pålidelig i det store og
vidunderlig upålidelig i det små, som Bjørnson en
gang sa om han. Og Bjørnson ble et friskt
stormvær i Bergen i de to årene han var
der. Han vendte opp ned på både byen og
teatret, kunstnerisk og politisk. Og så
forlovet han seg med teatrets unge ingenue,
Karoline Reimers.
Kort tid før Bjørn Bjørnson døde
be-søkte jeg ham en aften. Han vare flere og
otti år, men der han lå i sin høie himmelseng
lignet han ikke en olding, men et leende
nyvasket barn. Ved siden av sengen hang et
vidunderlig ungdomsbillede av Bjørnstjerne
og Karoline, han ømt triumferende og hun
lykkelig hengiven. Jeg spurte Bjørn om
dette billedet.
158
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
