Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Fest og laurbær omkring Norges første teater i Bergen. Og tragedien om det gamle komediehus på Engen. Av Odd Hølaas
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fest o g l a u r b æ r omkring Norges f ø r st e teater
— Ja er det ikke storartet, sa han. Det er
tatt på selve forlovelsesdagen i Bergen. De
var gått en tur oppover en av de grønne
fjell-stiene utenfor byen — disse stiene som
enten er så fulle av melankoli eller poesi, og
så hadde de forlovet seg. Og derfra løp de
to like til fotografen!
Disse årene i Bergen var en forskole både
for Ibsen og Bjørnson. Og teatret i Bergen
fortsatte å bli en forskole for den norske
skuespillkunst i sin helhet. Det var fra
Bergen at talentene kom. Det skulde gjelde
det gamle hederkronede Christiania Theater
og senere Nationaltheatret.
Men i 1863 var det forløbig slutt på Det
norske teater i Bergen, det gjenopstod
først tretten år senere som Den nasjonale
Scene, den teaterinstitusjon som feiret det
store jubilæum på glansfull bergensk vis.
Men så sterkt var dette bergenske
teater-miljø blitt, at Christiania Theater ble et
bergensk teater i hovedstaden, — det var
ikke lenger dansk som var scenesproget i
Norge, det var bergensk! Alle disse store
talentene Johannes Brun, Lucie Wolf, Laura
Gundersen, Bernt Johannesen, Fredrik
Garmann er mere enn lysende navn i norsk
teaterhistorie, de er også de første klare og
sterke Ibsenskikkelsene fra urpremierene i
Christiania Theater.
Og fra Bergen kom den unge generas jon
som skapte Nationaltheatrets første
lykke-lige storhetstid med Johanne Dybwad som
selve teatrets genius.
Det er forbausende hvor månge navn som
passerer förbi i dette krysningspunkt i norsk
kulturliv. Fra Bergen kom »Agnetes»
for-fatter, Amalie Skräm, hun som sterkere
og skånselsløsere enn noen annen har
skildret det innestengte i bergensk miljø
under den evig silrende regnhatt. Hun
hadde ingen direkte tilknytning til teatret,
men det hadde Gunnar Heiberg, som der
utviklet seg til en av våre fineste
instruk-tører og dramatikere.
Bj0rnstjerne Bjørnson fra
Bergenstiden.
Men jeg gjør et sprang inn i den tid som
jeg k jenner best. Jeg tror jeg har vært
til-stede ved alle Nordahl Griegs premierer i
hans hjemby, men særlig er det meg en
glede, — for ikke å si fryd — å minne om
premieren på »Vår ære og vår makt» i
begynnelsen av 1930 årene. For sjelden eller
aldri har teatret som begrep og som realitet
sterkere enn den gang vist mig at det er et
koncentrat av virkeligheten.
Nordahl Grieg var kommet til Oslo fra
Russland, hvor han hadde vært i noen år.
Han var på månge måter blitt forandret.
Også skikkelsen var forandret, sværere,
tyngre. Han følte seg syk og bitter, hans
økonomi var den slettest mulige, klærne
var fillete og han la ikke skjul på det.
Men så skjedde förändringen. Han reiste
til Bergen, og på få uker skrev han »Vår
ære og vår makt». Dette store dristige skue-
159
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
