Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Det levande förflutna. Av Philip Houm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Philip H o um
dreier seg om tradisjoner og problemer som
gjennom århundrer har spilt en särlig stor
rolle i norsk kulturutvikling.
»Hjemstavnsdiktningen» — for å bruke
den kjedelige men gjengse betegnelsen —
er jo en almeneuropeisk strömning omkring
århundreskiftet og videre framöver;
ster-kere eller svakere gjör den seg gjeldende
överalt. Men enhver jevnföring gjör det
stråks åpenbart at Norge hörer til de land
der hjemstavnsdiktningen sterkestogi störst
utstrekning färger hele åndslivet, ikke bare
den såkalte folkelivsskildring — for å bruke
et om mulig enda kjedeligere ord. Så
for-skjellig som natur og livsvilkår arter seg i
det underlig vidstrakte og geografisk
split-tede land som heter Norge, er hver enkelt
landsdels, ja stundom hver enkelt bygds
»individualitet» blitt särlig skarpt utformet
— enda långt skarpere enn f. eks. i Sverige.
Sterkere enn i månge andre land har hver
enkelt dikter fölt at her lå skjulte verdier
og kalte pa ham, her var noe å erobre, noe
å formidle. Säregne historiske forhold gjorde
sitt. I de månge århundrer da Norge ikke
var noe selvstendig rike hadde
bondekulturen gått som en ström under jorden; nå
— i det 19- och 20 århundre — ble det en
viktig oppgave å löfte den fram i dagen
igjen. En viktig oppgave, uansett hvilket
syn man hadde på den »dansk-norske»
embetsmannskulturen.
Den internasjonale strömning som det
nye århundres hjemstavnsdiktning utgjör,
gikk altså i Norge sammen med en gammel
nasjonal strömning. Med tiotalistene og
deres samtidige fikk denne diktningen
dimensioner som aldri för, den fikk dybde
og bredde, den fikk almengyldige
perspektiver. Naturligvis ble en del
provins-chauvi-nisme ikke til å unngå. Ikke engång en så
stor dikter som Olav Aukrust kan si seg
helt fri for den. Den langtdrevne
diffe-rensieringen er så visst ikke bare en styrke.
Og så urimelig store som avgrunnene mellom
landsdelene i blant kan föles, har også de
mest vidsynte — ja kanskje särlig de
vidsynte — stundom fölt seg fristet til å tale
om »Norges uforente stater». Et ekstremt
uttrykk for hvor komplisert problemet
folke-enhet er i Norge gav trönderen
Kristofer Uppdal en gang i en dyster stund:
»Hos svensken Gustaf Fröding finn eg meir
av tröndersk folkelynde enn hos alle
vest-landske forfattarar tilsammen.» Man kan
tenke på en slik ting som at först i 1909
ble Bergensbanen åpnet. Den betegner
ingenting mindre enn en revolusjon i landets
og folkets historie. Endelig er höyfjellet
övervunnet, skrev Nils Kjær i en henfört
hymne til den nye banen: Hver bro, hver
sneforbygning, hver tunel er merkværdigere
end alle vore haugutgravede skuderester til
hobe.»
Men nettopp hos tiotalistene möter vi,
mer åpent uttalt enn tidligere, föleisen for
landet som helhet. Jo klarere de enkelte
landsdelers egenart kommer til uttrykk i
litteraturen, skriver en av dem, desto
rikere blir hele det nasjonale byggverk.
»Det veks i hop i högd og herlegdom og
vert eitt, ein tanke, eit byggverk, ein veldig
döm over oss alle» (Trysildikteren Sven
Morén). Og etterhvert som tiotalistene kom
opp i moden ålder, viste det seg — så fyldig
og så strålende som knapt noen hadde
våget å forestille seg det — hvordan den
ökte hjemmefölelsen gav deres diktning
inderlighet og styrke.
Nå er det klart at majoriteten av
hjem-stavnsdikterne tråkket i gamle spor, ofte
ble det mye ordinær folkelivsskildring. Den
kan ha gjort sin nytte, den også, den kan ha
sin historiske verdi; men det er ikke den
jeg her tenker på —■ hos svensker kan den
ikke gjöre krav på nevneverdig interesse.
Jag tenker her utelukkende på den del av
hjemstavnsdiktingen som sprenger både
lokale og nasjonale grenser. Krönen på
den danner Olav Duuns diktning. Om den
gjelder ut en avkortning Arnulf Överlands
ord: »Duuns forfatterskap er lokalt, fordi
362
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
