Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Ords lysning. Av Ellisiv Steen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Elli siv Steen
Nils Collett Vogts jubileumskantate fra
1914, og de siste linjene, som på én gang
skuer tilbake og modig ser mot fremtiden,
samler hele verket:
Vi skuer fjerne øine,
fornemmer nære røster.
De egger og besverger,
de maner og de trøster.
Strål sol! Blås vind!
Eugenia Kielland byr oss til avskjed disse
ordene av Arne Randers Thorstensen:
Av deres aske skal det gro
en have op med nye trær.
I deres skygge skal vi bo
oss selv og dem, som døde, nær.
Da skal vi ågre med hvert frø,
da skal vi akte alle bed.
En dag skal også disse dø,
—■ men dø i fred.
I de tyve år som er gått mellom første og
annen utgave, er våre drømmer og våre
håp blitt preget av møtet med strenge
realiteter.
Bu er bedre,
om aldri saa smaat,
heim gjør til husbond enhver.
Med denne monumentalt enkle strofen fra
Haavamaal i Fredrik Paasches oversettelse
åpner Charles Kent sagaen om diktningens
liv i Norge. —• Den norsk-islandske
Edda-diktningen lar seg jo hverken sted- eller
tidfeste nøyaktig, men de »tusen år» står
nok ved makt. Selv om vi godt vet at
Edda-poesien er båret av lange litterære
tradisjoner og at den har hentet inspirasjon fra
fremmede kilder, kunne allikevel intet dikt
bedre gi oss nordmenn av idag
fornemmelsen av ættesammenheng med dem som i
»hedenold» levde her i landet. Det er som
disse linjene fører oss i stemning like tilbake
til den norske histories ytterste utkant, til
osetningstiden, til nomadens friske
opplevelse av dette å bo. Tryggheten ved
hjemmet, gleden ved den frihet det gir å eie sitt
eget hvor fattig det enn kan være, det er et
grunndrag ved norsk lynne idag som for
tusen år siden. Det kommer til uttrykk om
og om igjen, variert i hver enkelt dikters
sinn, kledt i skiftende tiders sprogdrakt
— et enkelt og primitivt ledemotiv som
aldrig mister sin inspirerende kraft.
I de følgende Eddakvadene synger
vi-kingementaliteten, i villskap og styrke,
i religiøs følelse som finner uttrykk i
mytens bilder, i erotisk lidenskap, primitiv
og nuansert på én gang. Paasche har maktet
å omsette de gammelnorske tekstene slik
at de praktfulle, korthugne strofene med
bokstavrimene som musikalsk pointering
kommer til sin rett.
I kongekvadene — det poetiske
akkompagnement til Snorresagaenes
prosafor-telling — taler utferdslengslen og de gamle
slåsskjempenes glede ved våpen og strid,
deres stoiske ro i møtet med døden.
Op! du skal baatkvelven ride,
gjennem kaldsjøen stride.
Prøv da din hug og hærd den!
Her skal du skilles fra verden.
Ikke, gamling du gråte
under skuren den våte.
Møernes elsk du kj endte;
hvermann har døden i vente.
Vi glir over i kristendom, i en ny
religiøsitet som har rum for tro og tilbedelse,
for ekstase og mystisisme, slik som den
islandske munken Eystein Åsgrimsson
tolker det i bibeldiktet Lilja fra 1350-tallet:
Gud almægtige! Du, som styrer
englenes kor og alle mennesker,
uten trang til tid eller stade,
hvilende i dit stilhetsvælde,
fyldende altet, favnende altet,
aapnende avgrunden, løftende blaaet —■
du være priset, du sande, du rene,
livets kilde! tre-enig ene!
Tomrummet mellom denne
middelalderens religiøse poesi, hvor de europeiske
forbildene er tydelige, og de norske
huma
202
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
