Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Ords lysning. Av Ellisiv Steen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ords lysning
nistenes renessansediktning, hvor
tilknytningen til de klassiske stilmønstrene er
klart bevisst, blir fylt ut med
folkediktningen — danseviser og ballader. Her
møter vi for første gang norsk lyrikk i
genuin sprogform, slik som den har festnet
seg og tatt farve av forskjellige landsdelers
dialekt og lynne gjennom århundrers liv på
folkemunne.
På nytt biir en fanget inn av de myke
rytmene i disse visene, om Olav og Kari,
om Vilemans som »leika Magnill av
nyk-kjens arm», om Ben dik som synger til
Arolilja:
Eg tikje so vent om ditt gule hår,
som epli dei dryp pa kviste —
sæl er den som deg må få,
gud bære den som sko misse!
Så står man brått ansikt til ansikt med
oversettelsene av Oslo-humanistenes
kompakte latinske dikt, som rykker tungt
nedover siden i taktfaste heksametere.
Men finner man seg først tilrette og
innstiller seg på atmosfæren i de lukkede
stu-derkamre hos de velskolerte lærde,
opplever man at også her lever ekte følelse i
de stive formene. Vi er midt i de mørke
århundrer under danskeveldet; men norsk
nasjonalbevissthet er ikke så død som lenge
ble hevdet. I Norsk litteraturhistorie har
Francis Buli i et stort kapitel om det 16de
århundre trukket frem disse
Oslo-humanis-tene og vist hvorledes de bærer levende
norsk tradisjon frelst gjennom den nasjonale
fornedrelsen. Charles Kent har i sine
oversettelser destillert essensen av deres
poetiske virksomhet. Store lyrikere var
hverken biskopp Jens Nilssønn, Halvard
Gun-narsønn eller Holger Hanssønn Arctander.
Men de var europeisk kultiverte mennesker
og bevisste nordmenn som i en diktform
som både i sprog og stil var aldeles unorsk,
fant utløsning for sterke personlige følelser
og for en stedig stolthet over sitt fattige,
underkuede land.
Men hvorfor ser vi saa flittig os om i Fjeldenes
Verden?
Spotterne pleier jo netop at le sin bredeste Latter
over hvor fælt dette Norge er med de vældige
Fjelde,
dette uveisomme Land med de himmelstræbende
Høider.
Men hvis du bruker Forstandens upartiske Vegt,
og du veier
hvad de kan yde. Fjeldene, finder du sikkert at
nogen
Gavn er der ogsaa i dem; mangt nyttig vokser der
blandt dem.
Barokken virker straks mere hjemlig,
både fordi vi slipper vekk fra oversettelsene,
og fordi vi her har en virkelig stor dikter,
som i tidens svulmende, farverike stil
fant ord for det norske. Petter Dass var
også lærd, men han hadde en genial evne
til å formidle sin teologi og sin praktiske
livsvisdom i et sprog som vel ikke var almuens
eget, men som menigmann kunne forstå.
Her blander den prestelige veltalenhet seg
med frisk dialekt, formaningene kommer
med salvelse og humør. Utvalget viser oss
de store linjene i den sagnomsuste
dikter-prestens kompliserte natur. Fra fast og
freidig lutherdom svinger han over i
ekstatiske stemninger. Gudstro og næringsvett
inngår en meget livsdyktig forening, slik
som det ble naturlig for den som skulle
være formynder både for det åndelige og
det timelige under så barske livsvilkår som
dem Alstadhoug prestegjeld bød sine
soknebarn. Hans mektige salmer blir enda sunget,
de gir Gudstroen dimensjoner som kan
beseire selv vår tids katastrofeangst.
Gud er Gud
om alle land laa øde.
Gud er Gud
om alle Mand var døde.
Petter Dass’s Dalevise er vel ett av de mest
populære dikt som er skrevet i Norge. Den
maler norsk folkeliv i rappe genrebilder; i
begynnelsen nøkternt beskrivende; senere
med novellistiske innslag.
203
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
