Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Ords lysning. Av Ellisiv Steen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ords lysning
Kaldet» eller »Sandhedens Armée», hvor
åpningslinjene kunne stått som hele verkets
stolte motto:
Ord? som Verden saa foragter,
Ord i Digt?
Endnu mer foragteligt!
Ak, hvor usle disse Magter
til at fegte
for den Sandhed I fornegte!
Fremad dog, I usle Rader!
Hær af Ord!
Eder Seiren dog paa Jord
lovet er af Lysets Fader,
naar I tjene
Sandheden, hans Barn, alene.
Men man må villig innrømme at sjelden er
to vesensforskjellige diktersinn stillet mer
virkningsfullt opp mot hinannen enn i
disse to diktene, Welhavens Det tornede Trce.
Ynder du Træet, da maa du ei hade
den hvasse Torn mellem Blomster og Blade.
Da Træet var ungt, med den blødeste Hud,
blev den et stanset, forkommet Skud;
en Torn er en Kvist, der har taget Skade.
Den siger i Væxternes stumme Sprog:
»Jeg saarer, men ak, jeg gjemmer dog
en større Smerte end jeg forvolder.»
og like etter Wergelands herlige
overskudds-dikt:
Hjertet styrkes ved at lide.
Armens Muskler ved at stride,
Stemmer hæves i en Blæst.
Du, hvem Duggen kan beruse,
sig, hvor er den Magt, der knuse
kan er saa fredsaligt Bryst?
Det er riktig nok at en kronologisk
ord-ningsmåte lett virker hårdhendt, men det
er også tilfeller hvor det er like
ukunstnerisk å bryte tidsfølgen, som tross alt
gir livets egen rytme.
Ingen dikter har vel kunnet elske livet mer
intenst enn Henrik Wergeland, og ingen
har vel heller gått mot sin død i en skjønnere
poetisk stigning enn han. Sitt høyeste som
kunstner og menneske når han i cfet øyeblikk
da jordlivets skranker faller og sjelen
»flyver fri». Hver gang man har lest seg
gjennom disse sublime poesier fra
dødsleiet, har man trang til å stanse opp og
ånde ut. Henrik Wergeland er død — et
tidehverv er tilende. —■ Det gir da en ren
sjokkfornemmelse når man 14 sider senere
plutselig igjen står ansikt til ansikt med
dikteren, lyslevende og i full mandig kraft:
Den har været Dødens Gjæst,
Den har seilet paa en Torden,
Den er døbt i Rædsler vorden,
Som har pløiet Sognefjorden,
Forthun fra til Sognefæst.
Men trass i de innvendinger man kan
gjøre, gir dette avsnittet et mektig
inntrykk av det første store gjennombruddet
i norsk lyrisk diktning. Poetene har tatt
sitt fedreland i full besiddelse, og med
romantikernes glødende overbevisning har
de, hver etter sine evner og sitt sinn, viet
seg til dikterkallets hellige nasjonale
oppgaver. Utvalget gir også et inntrykk av
hvorledes innflytelsen fra den tyske
romantikk er påtakelig svakere enn f. eks. i
Danmark, selv om den naturligvis gjør seg
gjeldende på annen hånd, nettopp gjennom
inspirasjonen fra de danske
gullalderdik-tene. Norges spesielle situasjon etter
frigjøringen, de mange konkrete, praktiske
oppgaver som nordmennene sto overfor i
den første selvstendighetsperioden, har
gjort dikterne mottakelige for impulser fra
de mer realistiske strømninger i europeisk
åndsliv.
Annet bind åpner med Bjørnsons
fedrelandssang:
Ja, vi elsker dette landet —
Kapiteloverskriften »Realisme» er
selvsagt fullt berettiget som betegnelse på den
følgende epoken, men selve ordet virker
allikevel underlig tørt når det skal
karakterisere epokens lyrikk.
Forlagsbesværligheter har gjort at både
Bjørnson og Ibsen er blitt kvantitativt un-
205
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
