Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Ords lysning. Av Ellisiv Steen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Elli siv Steen
Fjeldbyggen agter paa Tiden,
Vinter, naar Dagen er liden,
Tar han Øks paa Nakken
I Bakken,
Gaar i dyben Sne
Op til Lænderne,
Finder sig et Træ,
Kroget til at se,
Hugger deraf Meier,
som pleier
Bruges under Slæde paa Veier.
Et morsomt innslag er Petter Dass’s rimede
brevveksling med salmediktersken
Doro-thea Engelbrechtsdatter, den første kvinne
som hevder seg i norsk litteratur og som
ikke fikk noen verdig etterfølger før Camilla
Collett.
En titel forplikter. Charles Kent har
villet vise kontinuiteten i den norske
lyrikkens tradisjoner, og dens tette
sam-meneheng med europeiske
kulturstrømninger. Derfor har begrepet lyrikk
nødvendigvis måtte strekke seg temmelig langt
for å få alle hovedperiodene med. Den som
vil samle litteraturhistoriens tråder, kan
ikke godt slå hånden av fader Holberg selv
om han ikke førte pennen i den egentlige
lyrikkens tjeneste. Han alene representerer
Opplysningstiden, og fra ham går man jo
aldri tomhendt bort — de 17 dikt som
fyller dette avsnittet gir ypperlige prøver
på hans versekunst, men de demonstrerer
også ganske utvetydig at noen virkelig
lyriker hadde Norge ikke på Holbergs tid.
Opplysningstiden glir over i førromantikk,
i Norge som overalt ellers i Europa. I de
diktene antologien har hentet fra Christen
Braunmann Tullin, er det vanskelig å
skjelne nordmannen bak rokokko-kostymet
og hyrde-attitydene. Men dikteren er
kommet ut i den fri natur, og hans samtidige
og nærmeste etterfølgere i Det Norske
Selskab kommer etter.
Vaadt er dit Ha ar
af Dug, og Morgenrøde
krandser det. Vaar!
dig jubler alt imøde —
slik synger Jens Zetlitz. Nasjonalfølelsen
som er i trassig vekst, suger næring av den
friske ny-opplevelsen av Norges natur.
Lengslen hjem har betydd meget for de
fleste av disse poetene som levde mange av
sine beste ungdomsår i København. Men
de muntre begersvingerne i Det Norske
Selskab ga også fulltonende uttrykk for
livsgleden og samholdet blant landsmenn i det
fremmede.
Med den norske romantikk velder
lyrikken frem fra nye, dype kildespring. Etter
frigjøringsverket i 1814 er de demninger
brutt som stengte for fri utfoldelse av
bundne dikteriske krefter. Her har
utgiveren stått overfor en overveldende
rikdom, og både gledene og savnene biir større.
Avsnittet blir selvfølgelig dominert av
Wergeland og Welhaven, og
sammenstillingen av disse to er vesentlig og
interessant, fordi det jo var kontrastene
mellom dem som skapte den fruktbare
kunstneriske spenning i den tiden de levde
og stred med hinannen. — Her viser
Pal-grave’s system seg både fra den positive og
den negative siden. Wergeland og
Welhaven kler hinannen ikke godt. Wergelands
dimensjoner er så veldige, han fanger
leseren inn med slik makt at man ikke ønsker
uavlatelig å bli revet ut av hans fantasi- og
tankeverden. Kanskje har hensynet til
motivenes analogi i for høy grad vært med
om å bestemme utvalget.
Berøringspunktene mellom de to antagonist ene bl ir
understreket, og kampstillingen kommer ikke
skarpt nok frem. Wergelands ekstatiske
hevdelse av poetens suverene rett til å
hevde sin egenart på tvers av de
hevdvunne formal-estetiske prinsipper,
Welha-vens strenge krav på inspirasjonens disiplin
under formens tukt, Wergelands veldige
frihetspatos, Welhavens bitre skuffelse og
hårde dom over sin tids åndelige liv, er
ikke kommet med i de rette proporsjoner.
Det er ubegripelig at en utgiver har hatt
hjerte til å stenge ute slike dikt som »Følg
204
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
