Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Ords lysning. Av Ellisiv Steen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Elli siv Steen
ny inderlighet. Ingen har som han hatt
sansen for den dramatiske storheten i
norsk landskap og for det heroiske patos
hos alle de anonyme slitere under de hårde
hverdagskår landet byr dem. I disse årenes
lyrikk er den sosiale samvittigheten
skjerpet, det ligger stumme anklager i de mange
dikt om arbeidsmannen og fiskeren og
bondekonens trofaste og umenneskelige
slep. — Øverland har fremfor noen den
verdenssamvittighet, som krever at ingen
skal sove fra det medmenneskelige
ansvaret for det som skjer i land hvor marerittet
alt er begynt.
Men mot katastrofeangsten setter
lyrikerne troen på livets udrepelige
fornyelseskraft, ikke bare i naturens fysiske kretsløp
men i selve menneskets åndskraft.
Ørje-sæter måler angsten mot troen:
Livet skal vinne um gjenom dauden
det visar si åndskraft te bera offer
tunge som tusund hav!
Omkring disse hovedmotivene slynger
seg de individuelle stemningsdikt, den
enkeltes kjærlighetsopplevelse,
skjønnhets-gleden, øyeblikkets følelsessituasjoner. Slik
som Eugenia Kielland har organisert det
lyriske stoffet, biir de enkelte motiv løftet
frem av en ubrutt bølgebevegelse, som i seg
selv er poesi. Hun lar dikterne liksom rekke
hinannen hånden så de støtter og styrker
hverandre i en lang, smidig kjede.
Den stemning av usikkerhet og ventetid
som er en grunnakkord i norsk lyrikk i
mellomkrigstiden, fører naturlig frem til
det utvalg av dikt fra krigsårene som er
føyet inn tilslutt. Om denne lyrikken
skriver Eugenia Kielland i sitt forord at
ut
valget vel vil bli revidert i senere utgaver.
Ja, det er jo å håpe at vi engang skal
oppleve en verden hvor det biir mulig å stille
seg med kjølig, estetisk vurdering overfor
denne poesien som ennå river oss
hjelpeløst opp ved sin nærhet og sin uhyggelige
aktualitet —■ om ikke just nå for oss
nordmenn, men for endeløse skarer av våre
medmennesker ute i verden. Denne lyrikken
som forteller om hvorledes norske
mennesker hver etter sitt sinn møtte ildprøven,
nærmer oss kanskje mer enn noen annen
periodes poesi til det store,
verdensomspennende fellesskap.
Enhver som fordyper seg i dette verket,
vil forstå at det norske publikum har grunn
til å føle stor takknemlighet for det arbeidet
som ligger bak dette storslagne utsynet
over Norsk lyrikk gjennom tusen år. I
norske hjem har det sin naturlige plass ved
siden av Snorres Kongesagaer og
Asbjørnsen og Moes Folkeeventyr —• de ver ker hvor
nordmennene kan finne tilbake til sin
egen nasjonale individualitet. For våre
naboer gir det et innblikk i norsk
ånds-utvikling som forteller om det norske,
både hvor det strømmer sammen med det
almenmenneskelige og det felles nordiske,
og hvor det står frem i sin nasjonale
eien-dommelighet. Mot den prostitusjon av
Ordet som kjennetegner vår
agitasjons-redne tid, reiser et slikt verk respekten
for Ordet. Mot fremtidens usikre
perspektiver stiller det trøsten fra Haavamaal:
Fæ dør,
frænder dør,
selv du dør en dag;
men ords lysning
aldrig dør
over ære-manden.
208
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
