Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den siste sesongen ved Oslo-teatrene. Av Aud Thagaard
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Den siste sesongen ved O s l o-t e at r e n e
ningen var tildels meget fornöyelig, mange
scener ble umiddelbart lattervekkende.
Men det hendte ikke sjelden at
understrekningen av komiske effekter forvandlet den
inntagende komedien til omstendelig farse.
Det Norske Teatret begynte sesongen med
Holbergs »Den vægelsindede».
Framföringen ga et litt trist eksempel på at
realistiske tolkninger av Holberg ikke alltid
förer til gode resultater. Karl Bergman har
en gang skapt en helt fortryllende
framforing av komedien på Nationaltheatret. I
den var vidd, menneskelighet og lystige
löyer gitt en like bred plass. Nå var han
gått litt for langt i omstendelig og håndfast
typetegning. Det skapte stor troverdighet
men lite moro i opptrinnene. Så
omhyggelig ble vekslingen i den mangfoldige
damens sinn tegnet, at vi ikke sjelden kjedet
oss i hennes selskap. Komedien har
opplagte svakheter. Den er Holbergs förste,
forviklingene giir ikke så lett som i de
senere arbeidene, karikeringen av
skikkelsene lodder ikke så dypt som i de store
komediene. Det er vel en av grunnene til at
det er vanskelig å nå fram med en realistisk
tolkning av nettopp den komedien.
Etter Aslaug Vaas »Munkeklokka» kom
Vilhelm Mobergs »Manns kvinne» og
O’Neills »Anna Christie». Tross et tildels
meget godt spill, særlig av Tordis Maurstad
som O’Neills gatejente med lengselen i seg
etter et annet og bedre liv, maktet ikke
disse skildringene av kjærligheten på
bondelandet i Sverige og i amerikanske
havne-kneiper å gi dypere kunstneriske
opplevelser.
To ganger har teatret spilt Pär
Lagerkvist. Förste gang en-akteren »La
mennesket leve», siden skuespillet »En
jonsok-dröm». En-akteren er egnet til å vekke
interesse gjennom det vektige tankeinnholdet,
humanistens respekt for menneskeverdet,
troen på ethvert individs rett til å leve hva
livet enn har gjort det til. Men så langt har
Lagerkvist gått i opplösningen av den
dra
matiske formen, at tankene biir vanskelig
tilgjengelige i en scenisk tolking. De brytes
ikke i menneskesinn, gjenspeiles ikke en
gang i samtaler. Personene står i
bakgrunnen, en for en kommer de fram og sier
monologene like ut mot publikum. I
framföringen på Det Norske Teatret var det
ikke gjort noe forsok på å apellere til
tilskuerens visuelle fantasi. Scenen var
rammet inn av en rundhorisont, ingen
plastiske virkninger var nådd hverken gjennom
grupperingen av personene eller veksling i
belysningen. Men monologene ble gitt med
inntrengende alvor, uten den minste
antydning til hul patos. Det ga ordene vekt,
tankene en manende tyngde.
Mot denne enakteren virket ideinnholdet i
»En jonsokdröm» påfallende spinkelt. Skjönt
også det skuespillet bærer preg av å ville
bringe et alvorlig budskap, makter det bare
glimtvis å vekke interesse. I to realistiske
akter, den förste og den siste, gir replikkene
lite perspektiv til innhold og skikkelser,
og selv i den langt betydeligere andre akten
med bilder fra drömmens uvirkelige
verden, biir det ikke riktig dybde i tankene,
flukt over fantasien. I framföringen virket
de realistiske bildene tunge og stillestående i
Sam Besekows regi, mens den andre akten
ga en ypperlig illusjon av en drömmers
skiftende visjoner. En oppfinnsom utnytting
av lysvirkningene, den fascinerende
rytmen i bevegelsene hos de opptredende, alt
virket med til å gi den dramatiske
motsetningen mellom lyse glimt av håp og tro,
og plutselig mörke innslag fra en dagklar
og ond virkelighet. Den akten ga verdi til
framföringen. For den unge skuespilleren
Per Sunderland betydde framstillingen av
drømmeren et stort skritt framover i en
utvikling, som stadig har vært lovende.
En dramatisering av Pearl S. Buck’s
»Den gode jord» vakte fortjent interesse.
Skuespillet lodder ikke dypt, men gjennom
en treffende typeskildring gir det et
fengslende bilde av et fjernt og fremmed miljö,
371
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
