- Project Runeberg -  Ord och Bild / Sextionde årgången. 1951 /
372

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den siste sesongen ved Oslo-teatrene. Av Aud Thagaard

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Aud Thagaard

et samfunn der levesettet er preget av
eldgamle og urokkelige tradisjoner.
Dramatiseringen gir store hendinger i
virkningsfull fortetning. Bare de siste bildene
har fått en litt utvendig form.
Framforingen utdypet de gode mulighetene, en
sikkert gjennemfört forenkling i
scenebildene skapte en utmerket ramme, spillet ga
perspektiv innover i skikkelsene. Særlig
imponerte Eva Ström Aastorp med
tolkingen av den kuede og åndelig forkrøblede
arbeidsslaven O-Lan. Det var en rystende
skildring hun ga av en fortvilt
menneskeskjebne, et gripende bilde av kvinnens
håplöse stilling i et tilbakeliggende
samfunn.

Den beste framforingen på teatret, ja,
sesongens mest artistiske forestilling kom
med oppsetningen av Giraudoux’
storartede komedie, »Den gale fra Chaillot». Her
var det endelig lykkes å binde sammen
höyst varierte innslag til et harmonisk hele.
Framforingen var på en gang lett og
gra-siös, rammende vittig, burlesk komisk,
avslørende i alvoret og fölsom i lyrisk
betonte scener. Maleren Guy Krohg hadde
skapt en fantasifull ramme, som dels ga en
virkelighetsnær tone av ekte Paris, dels
illusjonen av lekende og munter
uvirkelig-het. Den samme linjen hadde Hans Jacob
Nilsen fulgt i regien. I enkelte scener var
typene gitt med treffsikker og behersket
karakteristikk, i andre gled de over til å bli
selsomme vesener i en imaginær og rar
verden. Det ga en ypperlig illustrasjon til
det sentrale motivet hos forfatteren, som
er å gi, dels med skarpe små overdrivelser,
dels i frodig grotesk karikatur, bildet av tå
diametralt motsatte mennesketyper. Po
den ene siden de harde og hensynsløse
forretningsmennene som lever et uhyggelig
mekanisert liv i sykelig begjær etter makt
og penger. På den andre siden de
følsomme, drömmende og poetiske naturene
som dyrker skjönnheten i alle livets
uttrykksformer. Begge typene er gitt med

munter ironi, livsgledens dyrkere finner
skjönnheten i söplekasser og kloakker,
pengemagnatene er villige til å rive hele
Paris for å grave seg ned til den oljen, som
kanskje finnes under storbyens overflate.
Spillet ga vittig uttrykk for ironien og
lot oss ane alvoret bak spöken. I lett
artistisk stilisering ble det siste opptrinnet
gitt, der forretningsmennene narres ned i
katakomber som de ikke kan slippe
levende ut av. Scenen virket ikke makaber,
den ble det den skulle være: En grotesk
slutt på et vittig tankeeksperiment. —
Et av de herligste innfallene i komedien er
skildringen av fire gamle originaler. Også
det hörer inn i den muntre ironiseringen,
at de er absolutt gale i vanlig forstand, men
allikevel er satt til å tolke de avgjörende
sannhetene. De har ikke fulgt med tiden,
heftes ikke av den nærmeste virkeligheten.
Derfor kan de med desto större klarhet se
inn til selve meningen med livet. Med
strålende oppfinnsom komikk spilte Ragnhild
Hald titelrollen. Grotesk var skikkelsen,
hinsides all fornuft, innvendig som
utvendig. Men med plutselige glimt av visjonært
skarpsinn, som gjorde det sannsynlig at
tendende visdomsord kunne undfanges i den
forvirrete hjernen. Med frodig fantasi ble
medsöstrene i galskapen tolket av Henny
Skjönberg, Dagmar Myhrvold og Astrid
Sommer.

På Det nye Teater har det samme
fenomenet nå gjentatt seg gjennom flere
sesonger: Et lystspill har nådd så stor
framgang at det har kunnet gå måneder i trekk
for fulle hus. I denne sesongen ble det
Marc-Gilbert Sauvajon’s »Den fjerde mann».
Igjen var det Lillebil Ibsen som bar
forestillingen med et vittig, raffinert og
inntagende spill i en stor hovedrolle.
Ubetydelig er lystspillet, men det har en
forbausende ukonvensjonell problemstilling. Tre
barn har samme mor, men tre forskjellige
fedre. Det skaper adskillige overraskelser i
replikker og situasjoner.

372

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:12:53 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1951/0398.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free