Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Vitnene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
32
i dramaet. Av uhyggelig virkning var vitneprovene
fra de to reddede jøder, dr. Eitinger fra Bodø og
Asriel Hirsch fra Trondheim. De fortalte rolig og
uten noen understrekning om gasskamrene i de
tyske konsentrasjonsleirene, hvor tusenvis av jøder
var drept ved blåsyregass. Av de vel tusen norske
jøder som ble sendt til Tyskland fra Norge kom
bare 12 tilbake. Resten døde av sult og tortur og
i gasskamrene.
Om dette ville Quisling ingen ting vite. Han
visste ikke engang — som vi alle visste — at de
ble sendt til Tyskland. Iallfall ikke den første
sendingen med «Donau». Han gjorde ingen ting
for å forhindre de neste sendingene. Han sa på
lagmannens spørsmål: — Jeg kunne ikke foreta meg
noe.
En sensasjon fikk vi da forsvarets første vitne,
generalstabssjefen, oberst Hatledal, avgav sitt vitnes-
byrd om regjeringens forhold i vår krigsberedskap
dagene før 9. april og kom med den forbausende
opplysning at han personlig hadde øvet det ster-
keste trykk på regjeringen gjennom forsvarsmini-
steren allerede den 5. april og hver dag deretter
for å få mobiliseringsordre, uten at det lyktes.
Først om morgenen ved 4—5-tiden den 9. april,
da overfallet var en kjensgjerning, gikk forsvars-
ministeren med på «stille mobilisering». General»
stabssjefen forlangte da alminnelig mobilisering.
Stille mobilisering ville ta 10 til 14 dager.
Generalstabssjefen ble tvunget til å gi denne
opplysning ved rettens kjennelse Hans vitneprov
gjaldt egentlig bare Quislings mobiliseringsplikt.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
