Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjette del - VI
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
betraktet dem lenge, og til sist begynte han å prøve å
fange en av dem med den høire hånd, som han hadde
fri. Han gjorde sig umake med det; men han kunde
ikke få fatt i nogen. Da han til slutt grep sig selv i
denne interessante beskjeftigelse, kom han til
besinnelse, for sammen, reiste sig og gikk med fast
besluttsomhet ut av værelset. Et øieblikk efter var han ute
på gaten.
En melkehvit tykk tåke lå over byen. Svidrigailov
gikk henad den slibrige, skidne trebrolegning i retning
av Lille Neva. Han syntes han så hvor hvit Lille
Nevas vann var steget i løpet av natten, han så i tanken
den våte Petrovskij-ø, de våte veier, det bløte gress,
de våte trær og busker og så til syvende og sist selve
det kratt . . . Med ergrelse begynte han å betrakte
husene for å komme til å tenke på noget annet. Han
møtte hverken nogen fotgjenger eller drosje på
prospektet. De lysegule trehus med sine lukkede
vinduslemmer så bedrøvelige og skidne ut. Kulde og
fuktighet gjennemtrengte hele hans legeme, og han begynte
å fryse. Av og til støtte hans blikk på butikkskiltene
og grønthandlernes annonser, som han leste
omhyggelig alle sammen. Se her sluttet trebrolegningen. Han
var kommet like foran et stort stenhus. En skidden,
av kulde skjelvende hund med halen mellem benene løp
tvers over veien for ham. En døddrukken mann i kappe
lå med ansiktet ned foran ham på fortauet. Han så
på ham og gikk videre. Til venstre fikk han øie på et
vakttårn. «Ba!» tenkte han, — «der er jo et passende
sted, hvorfor skal jeg da gå til Petrovskij? Her er i
det minste et offisielt vidne» . . . Han smilte næsten
ved den nye tanke og bøide inn i ***gaten. Der stod et
stort hus med et vakttårn. Ved den store lukkede port
til huset stod en liten mann og lente sig med skulderen
mot dette; han var innhyllet i en grå soldaterkappe og
en achilleshjelm av messing. Med et søvnig blikk
skjelte han koldt på den forbigående Svidrigailov. I
hans ansikt kunde man se denne evige, gretne lidelse,
som får et så surt uttrykk i alle ansikter av jødisk op-
311f
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
