- Project Runeberg -  Den røde sparebøsse /
130

(1942) [MARC] Author: Kristian Elster
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den røde sparebøsse

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

130

sang om. Et eller annet sted hvor han kunde
ligge i skumringen, under palmene, og røke på
den snadden han hadde fått av reisebyrået . ..
Mørket kom så plutselig, hadde Jean Tennier
fortalt — og så velsignet fylt av mørk fred. Og
nå var han vel trett ...

Han stanset utenfor «Duen». Han famlet i
lommen — hadde han til en kopp kaffe? Fredrik-
sen pleiet å gi kreditt når det led ut på kvelden
— for gammelt kjennskap og vennskap — men så
måtte han høre mohistorier — han som bare øns-
ket å sitte i fred.

Han gikk et par ganger frem og tilbake foran
døren, stanset, gikk et par trin op den lille trap-
pen og skyndte sig ned igjen da noen tok i døren.
Det var skygger på vinduet. Men han skulde
ikke sitte ved: vinduet. Han hadde en stille plass
bakerst i kaféen, i hjørnet. Der hadde han sitt
stambord. Det lød så hyggelig med stambord.
Så solid. Han kunde nok ha ønsket sig en finere
stamkafé enn «Duen». En fornem, men hyggelig
kafé. «Duen» var egentlig ikke noe for ham.
Å høre på slik gjestene snakket, — hederlige men-
nesker, men uvitende, var nærmest pinlig —
deres opfatning av banker, spekulasjoner og ver-
denskonjunkturene, om chansene for og imot
krig, det var tragi-komisk.

Han grøsset av kulde der han stod og stirret
på døren til «Duen». Fredriksen var egentlig
hyggelig, og hentydet ikke til at han stundom
drakk en kopp kaffe på kreditt. Nå, snart vilde
det ha snudd på sig alt sammen. Alle sa det
egentlig var gode tider. Gullalder ute i den store
verden. Og en dag kom han hjem og sa slik til-
feldig — jeg hadde tenkt vi skulde flytte i efter-
middag. Jeg har kjøpt villaen vår tilbake. Nei,

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Apr 21 22:25:33 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/rodespar/0134.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free