- Project Runeberg -  Den røde sparebøsse /
138

(1942) [MARC] Author: Kristian Elster
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den røde sparebøsse

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

138

ens tenkte: — Dette glemmer du aldri, dette
blir det siste du ser i din dødsstund. De kalde

å gatene med det matte skiddentgule lyset over
olk som skynder sig forbi — fremmede folk. De
kalde brune og grå værelsene med de siste rester
av ditt gamle gode møblement — fremmede væ-
relser og fremmede ting. Din gamle mor og din
halvgamle kone — fremmede folk. Og din sønn
som sitter og later som han leser lekser og som
ikke har noe hjem. En fremmed gutt. Du kan
dø nå eller du kan leve — livet ditt blir ikke
anderledes for det. Han hadde søkt å redde
stumpene, men han visste han klarte det ikke,
han var ferdig med det. Han hadde vært en slave
av livet og han var flyktet, og han vilde for alltid
være en flyktning. I «Duen» med sin tunge lukt
og sitt kunstige lys, sin hese og snerrende gram-
mofon, Fredriksen med sine mo-historier og sin
skinnsyke. og Helene med sine store grønnblå
øine og med sitt begjær innfor døden — der hørte
han hjemme.

Banken, villaen, Nell, Olivia, vennene, synden
og skammen og uretten — det var en annen ver-
den, tapt for alltid, en drøm han hadde hatt en
natt. Men det var så lenge siden.

Han reiste sig fra stolen ved vinduet og gikk
hen i døråpningen til stuen og så på de to kvin-
ner — de som ennå kjempet. Og med ett hadde
han fortalt — stille og likegyldig — at han hadde
fått noe å gjøre i «Duen».

Gamle fru Høye stirret på ham. De gamle hen-
dene tok til å ryste — det rykket i de store bleke
kjakene. Hun reiste sig med møie:

— Jeg vil hjem — og jeg setter ikke bena her i
huset — ikke før du er ute av «Duen» igjen. Du
som var så fin på det, — en fin herre = én mann

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Apr 21 22:25:33 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/rodespar/0142.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free