- Project Runeberg -  Den røde sparebøsse /
153

(1942) [MARC] Author: Kristian Elster
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den røde sparebøsse

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

153

med bud om at de allikevel fikk pengene tilbake
— og han slo ut med hånden: — Vær så artig —
stig inn — tør jeg spørre om jeg på noen måte
kan stå til tjeneste?

Joss så sig om — det var uvirkelig og uhyggelig
som 1 en drøm. Der stod barber Pål Tennier,
som han nesten aldri hadde sett før, men som
altså var Jeanettes far — meningsløst nok — der
stod han og bukket og spurte om han kunde være
til tjeneste . ... Og så henne, den tykke, som han
først hadde trodd var pika, men som altså var fru
Tennier — hun stirret på ham med åpen munn
— hvorfor så hun slik ut — likesom i opløsnings-
tilstand, tenkte han. Og i en gammeldags lene-
stol satt en ung mann han ikke kjente — det var
ikke sønnen i huset — for ham hadde han sett
hos farmor Høye. Han i lenestolen hadde en litt
for stor nese i et litt for blekt ansikt med litt for
utstående øine, og håret, som var strøket sterkt
tilbake, var litt for stort og litt for blankt. Men
han luktet friskt og godt. Han reiste sig straks
den fremmede kom inn, men satte sig igjen — det
var jo bare en guttunge ... Og så Jeanette selv,
nydelig, ja, det var hun, tenkte Joss beveget, en
blomst . . . Hun var blitt voksen i dette året, —
ophisset så han hvor sterkt brystene hennes pres-
set på i den trange blusen. Kinnene syntes altid
å blusse av en eller annen hemmelig lykke — av
den lykke bare å være til. I det brune ansiktet
under det mørke håret, som alltid hadde en glans
av dugg, skinnet de smale blide øinene med him-
melens uendelige blå — med et svakt skjær av
grønt. De løp alltid like lett i sorg som i glede
fulle av tårer. Også hun stirret spent på Joss, som
ventet også hun at han skulde bringe et eller
annet befriende budskap.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Apr 21 22:25:33 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/rodespar/0157.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free