Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den røde sparebøsse
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
183
gå lengst inn i mørket. Joss gav sig straks og
kom i land med et underlig forvirret uttrykk i
ansiktet, som hadde han virkelig vært inne over
mørkets grenseland. Arvid gikk rolig tvers gjen-
nem haven og tilbake igjen, han var jo så meget
eldre enn de to, — det var ikke noe — sa han og
smilte hemmelighetsfullt. Selv hadde hun løpt
grasat, med fremstrakte armer, og rev sig på
stikkelsbærbuskene, men løp gjorde hun, tvers
gjennem mørket og tilbake til villaen. Leende
og med bankende hjerte grep hun fatt i Arvid,
klynget sig fast til ham, han strøk henne vart
over hodet — så, så, lille pike, det er ikke noe å
være redd for. Men hun var ikke redd, det var
noe helt annet . ... Og hun husket at Joss stod
og stirret så underlig på dem. Allerede den
gangen . ..
Plutselig blev lyset tendt på Arvids værelse.
Hun så en skygge på gardinet — Gud i himmelen,
det var ham. Det kunde iallfall være ham. Hun
foldet hendene og bad inne i sig, — kjære Gud —
å la mig få lov til å møte Arvid.
Hun blev sittende og se på vinduet hvor lyset
var tendt. I haven var det nå helt mørkt. Hun
kunde så vidt se eller ane at nr. 9 lå der, lukket
og stengt. Det var lenge siden at fremmede var
flyttet inn og flyttet ut igjen. Folk trivdes ikke
der, det hadde hun hørt bestemor Høye si mange
ganger og med inderlig skadefryd —. Men Nell
hadde sagt til tante Lovise at Lentze trivdes ikke
med å ha fremmede i nr. 9 — helst brant han
det ned — om han torde. Ja, nå var han fri.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
