- Project Runeberg -  Den røde sparebøsse /
208

(1942) [MARC] Author: Kristian Elster
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den røde sparebøsse

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

208

sitt pass påstemplet «mislykket eksperiment». —
Hun pusset nesen og tørret øinene — Tennier la
sig tilbake: — Herregud — gråter du igjen, over
tapte svermerier — og ikke det minste over
ham, over Jean ’Tennier, skjønt det burde ha
vært tatt inn i kontrakten — så og så mange tå-
rer pr. dag . ... Nei, la oss gå ut og se på byen
og hvad den byr oss. Vårtung sludd var det byen
hadde av severdigheter — Tennier kastet et hå

løst blikk nedover sjøen hvor de store lukkede
luksushoteller stod innestengt i sine egne ulyk-
ker. Tennier tok Jeanette i hånden, de gjorde
visst det, over hele verden, gikk hånd i hånd og
svang med hendene. Hvorfor kunde ikke de to
gjøre det samme? — Kom, sa han, jeg vet et sted
hvor en kan ha det godt også en uværskveld i
Luzern, og han førte henne gjennem et lite, men
godt oplyst smug, de kom inn, Tennier var øien-
synlig godt kjent her fra før, verten gikk fra bil-
liarden, hans kone fra grytene, et par av stam-
gjestene kom til, de nikket smilende til Jeanette
som stod glemt og alene nede ved garderoben.
Tennier forklarte i få ord, de blev alvorlige og
forsikret at Tennier aldri hadde sett så godt ut,
meget bedre enn sist han var her — og når var
det? Ut på kvelden blev tonen fortrolig, de kalte
Jeanette den unge fruen og kom med mange
slags små hentydninger. Og Tennier så på Jea-
nette, smilte til henne, rørte uavladelig ved
henne, tok henne over hendene, kysset henne en-
gang flyktig på halsen og hvisket — jeg er lykke-
lig — fullkommen lykkelig. Men da de gikk
hjemover til hotellet, var han stum, mørk, bød
henne ikke en arm, skjønt det kunde trenges. Da
han sa godnatt, bad han — tilgi — det skal aldri
gjenta sig. Hun tok hånden hans og kysset den

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Apr 21 22:25:33 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/rodespar/0212.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free